Teksten er hentet fra Salme 22, 26–32.
Noe av det mest oppmuntrende jeg var med på i året som gikk, var en gudstjeneste der to små gutter ble båret til dåpen. Rammene rundt selve dåpen var flotte, men det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var de to unge familiene som denne menighetsfesten var stelt i stand for. Jeg tenkte på dem i dag igjen da jeg leste teksten fra salme 22: ”Jeg vil leve for Herren, min ætt skal tjene ham og vitne om ham for kommende slekter…”
Foreldrene til de to små guttene var ganske på linje med denne salmisten. De tok med familie og venner inn i en sammenheng de selv er en del av, og sa: ”Vi opplever at det er godt og trygt å få leve i fellesskap med Gud – og vi vil at våre sønner skal oppleve det samme.” På den den måten har de gjort noen valg – for seg selv og for sine.
Vi vil leve for Herren, er det første valget. Vi vil sette troen i sentrum i våre liv, er en annen måte å si det på. Hva handler det om? Jeg tror det handler om å erkjenne at våre dypeste behov aldri blir dekket bare i møte med egen kjernefamilie. Vi trenger noe utenfor oss selv.
Verken den dypeste gleden eller styrke i sorgen kan vi hente ene og alene i eget liv eller hos hverandre. Heller ikke motet til oppgjør når ting ikke ble som vi ønsket og tenkte, finnes noe annet sted enn hos en kilde utenfor oss selv. Og ikke den formen for tilgivelse som gjør at man virkelig kan gå videre med rak rygg og åpent blikk.
Dette ”noe” utenfor oss selv, har disse to foreldreparene valgt at skal være Herren… Det er deres første valg.
Det andre valget er at de som foreldre – på dette tidspunkt – tar dette valget ikke bare for seg selv, men også for barna sine. Derfor la de sine sønner i Guds hender mens familie, venner og menigheten fikk være vitner til det.
Til sist har de gitt et løfte: De vil vitne om Gud ”for kommende slekter…” Disse to små gutta kommer i årene framover til å lære å be, og de vil høre pappa og mamma fortelle om en Gud som er midt i Bibelen og midt i deres hverdag. Stafettpinnen vil legges i barna hender, og så kommer det en dag da de selv må velge om de skal ta den og løpe sitt løp… eller slippe den og gå sin egen vei.
Jeg tenker på disse barna og foreldrene deres. Og jeg merker at jeg ser på det som et privilegium å få starte min egen dag med den samme bekjennelsen:
Jeg vil leve for Herren…
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Gunstein Draugedalen og Åshild Stensrud synge ”Tett ved sida mi går Jesus”.
