Vi er i huset til Marta og Maria.
Jesus er kommet på besøk til vennene sine.
Det lukter mat. Vi hører intens samtale og latter.
Det er godt å være her.
Så skjer det. Marta blir irritert. Hun springer rundt for å gjøre i stand, men Maria vil ikke hjelpe.
Maria har satt seg ned ved Jesu føtter.
Og der blir hun sittende å lytte til det han sier.
Vi ser Marta sitt blikk som hviler på Maria.
Maria som ikke enser det.
Hennes blikk hviler på Jesus.
Marta søker til Jesus etter hjelp.
Kunne han tenke seg å fortelle Maria at det var ting som skule gjøres her!
Så kommer det øyeblikket da hele verdens kaffebærende wienerbrødbakende Martaer snubler i forklene og blir liggende - i det de får høre ordene fra Jesus slik de står i Lukasevangeliet kap. 10: "Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne."
Åååååååå…- hvor Marta må gremme seg over dette!!!!!!
Var det en dør der så hadde jeg garantert smelt den igjen var jeg henne!!!
Snakk om utakknemlig fyr!!!
Kjære menneske, du er ikke det du gjør!!
Kanskje hadde Jesus flere ganger før observert Marta og hennes strev og uro. Nå var det på tide å minske både strevet og uroen i Martas kropp og fortelle henne om muligheten og nødvendigheten av det ene nødvendige.
Det nødvendige Maria grep, men som Marta ikke så, eller ikke våget å gripe.
Maria var ikke lat, hun var lengtende. Det tror jeg Marta også var, men hun trengte at Jesus pekte på den gode delen, også i henne.
Marta hadde det så travelt med å tjene ham. Hva ønsket hun egentlig? Var hennes kritikk av Maria egentlig et spørsmål om å bli sett og tilbudt en plass ved hans føtter. Gitt hvile.
Legitim hvile. Ingen forventninger eller krav - bare ro.
Vi bærer dem begge i oss.
Spørsmålet er om vi evner å være balanserte. Hvem av dem lytter vi til og hvem av dem er mest sårbare i forhold til kravene utenfra.
Vi skyver Maria til side altfor ofte, og lytter mer til andres behov en våre egne. Visst skal vi hjelpe og tjene. Men hvem kan klare det uten å hvile hos han som gav den tjenesten.
Jesus ser ikke ned på Marta. Kommentaren hans til henne er ikke ment som anklage eller for å såre henne. Han så henne. Han så hennes strev og uro. Og han pekte på den gode del for henne, så hun kunne senke skuldrene og ta plass ved hans føtter.
Vil du skrive en e-post til Hanne Elstrøm Kjær, kan du gjøre det her.