Teksten er hentet fra Markus 5, 25-34.
Ho hadde venta lenge, svært lenge, - ja, mange år. Ho hadde i alle disse åra slitt med mye smerter, og ho hadde faktisk brukt alt ho eide av penga på forskjellige lega og diverse kura, men bo hadde ikke blitt frisk.
Tvert om - no va ho verre enn noen gang før. Blødersykdommen som hadde plaga ho i 12 år, ville ikkje gi seg, og kvinna kjente seg svært sliten og skjelven, - og visste at grensen kor ho ikke klarte mer - den nærma sæ.
Men ho hadde et håp. Ho stod midt i den tette folkemengden og må bruke masse krefter for å holde seg på beina og førr å forsvare den plass ho hadde kjempa sæ til.. Ho passe på å holde sjalet for nesen, slik at ho kunne ha luftveien fri for alt støvet som folk virvla opp.
Likevel va det tungt å pust, men ho holdt ut, - hadde ho venta så lenge, - så kunne ho vent litt til.
Ho hadde hørt om Jesus fra Nasaret, hørt de utroligste historian om både lamme og til og med... spedalske som denne mannen hadde helbreda, Jesus hjalp de syke, - og rykte fortalte at Han og disiplene ville passere gjennom denne passasjen i løpet av dagen, - og ho hadde planen klar!
Ho ville ikke lage noe oppstyr ved å rope og prøve å påkalle Hans oppmerksomhet. Nei, ho hadde bestemt sæ for å trenge seg igjennom mengden og forsøke å røre ved kappa til Jesus.
For ho tenkte, klare æ bare å berøre kappa hans, da berøre æ samtidig hans myndighet og autoritet, og da skjer det kanskje nokka, - kanskje æ blir frisk?
Jesus kommer. NÅ e han her! Folkemengden begynte å røre på sæ og ropan va ikke tel å ta feil av. Tida va inne; no eller aldri. Kvinna smøg sæ fram mellom folk. Til å begynne med va det nokså tett med folk, men så fant ho en liten passasje, og da gikk det lettar!
Plutselig befant ho sæ rett bak disippelflokken, det måtte være dæm, - og der så ho ryggen på den mannen som måtte være Jesus...
- Æ må klare å røre ved klærne hans! Hele hennes tanke og oppmerksomhet va dette ene: Klærne, klærne hans, æ må berøre dem!
Bare noen skritt til, ho tar sats, samle krefta og brøyte sæ frem. I sin iver snuble ho de siste skrittan, og i det ho faller forover vet ho at ho vil klar det ... høyrehanda lande på kappa tel Jesus!
Ho klare ikke å få med sæ alt det som skjer etterpå; at folk går forbi, at noen rope og at det blir en viss oppstandelse .. etterhvert blir folkemengden stille. Kvinna sitt på huk, og ho kjenne det i heile kroppen.
Det e forandring, underet har skjedd! Ho e blitt frisk, sykdommen e borte, ho e blitt helbreda fra sine plager.
"Hvem rører ved klærne mine?" Midt i lykkerusen registrere ho stemmen som spør, og ho skjønne at det e Jesus som spør, og skjelvandes reise ho sæ opp og begynner å gå!
I ettertid skulle ho aldri glemme det som hadde skjdd. Ho huska kor redd ho hadde vært da hun gikk fram tel Jesus. Framfor Jesus hadde hun sege ned på kne og bare fortalt han alt som det var, uten i legge skjul på noe som helst.
Deretter ble det stile, og hun hadde våget seg til å se opp på ham, se inn i det gode ansikte hans... og ho va heilt sikker på at han også hadde smilt til henne, men ordan og stemmen hans ville ho aldri, aldri glemme:
"Datter, din tro har frelst deg. Gå bort med fred; du skal være fri for din plage!"