Teksten er henett fra 5. Mos 6,1-9.
Vi mennesker kan finne på mye rart, og lage de underligste tradisjoner. Tenk på å trekke et grantre inn i stua og pynte det opp!
Egentlig en pussig skikk. Men de aller fleste av oss følger den fra år til år – ja, det vil ikke være ordentlig jul uten treet i stua.
Vi har nesten inntrykk av at slik har det vært til alle tider. Men de første juletrærne ble tatt inn i varmen for knappe 200 år siden her i vårt land. Og vi vet vel ikke helt hvor ideen kom fra.
Andre folk og kulturer har andre tradisjoner. Noen har kanskje sett ivrige jøder med remmer rundt armene og en liten "boks" festet på pannen.
De bruker ved spesielle anledninger - når de skal be. Det er en eldgammel skikk – og her kjenner vi bakgrunnen, for i femte Mosebok kap. 6 står det:
"Hør, Israel. Herren er vår Gud. Herren er èn. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt."
Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp."
– Og så kommer det: "Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel." Dette påbudet er fulgt gjennom århundrer, ja, årtusener. Fra slekt til slekt.
Og ordene lyder fortsatt: Hver dag i morgenbønnen og kveldsbønnen: "Hør Israel – Herren er vår Gud. Herren er èn."
Vi bruker ikke remmer og små bønnebokser. Men selve poenget: synliggjøringen av noe som er viktig for oss – det har vi vel fått mer og mer sans for.
Juletreet er ett slikt eksempel. Det eviggrønne treet. Livet midt i kulde og mørke. Tenk på lysene vi tenner på stedet der noen er omkommet.
Eller: Lyset vi tenner når vi har vår enkle bønnestund hjemme. Det er hjelpemidler som skjerper bevisstheten vår – og styrker fokus for oss.
Det er gammel visdom at gjentakelse også er viktig: "Hør Israel!" I vår tradisjon har vi en bønn som har tilsvarende status. Vi bruker den ofte. Og overraskende mange kan den.
Som prest er det ofte nydelig å merke gjenkjennelse og deltakelse hos folk som sykdom og alderdom tilsynelatende har fjernet fra all kontakt med omverdenen:
"Fader vår!" Lepper som kanskje ikke på lenge har formet ord, følger plutselig deltakende med: "du som er i himmelen". - "La ditt navn holdes hellig – La ditt rike komme".
Det er ord vi skal bevare i våre hjerter. Ord vi må fortsette å gjenta, som også vi skal bære med oss. Ord vi må overlevere til nye generasjoner.
Ord som Herren selv har lært oss. Ord som har kraft til å bære oss selv når vi ikke er i stand til å tenne lys – eller tenke klare tanker. Vi ber dem i sammen også denne morgenen.
