Kvinnekamp

I dag er det kvinnenes internasjonale bønnedag, og på søndag markerer vi den internasjonale kvinnedagen. Per Anders Nordengen vier ukas siste morgenandakt til mødrene og døtrene våre.

Kvinnekamp
Foto: NRK

Jesus var kvinneforkjemper. Kvinner, som på hans tid ikke hadde samme anseelse i samfunnet som menn, ble av Jesus løftet opp og gitt tilbake den verdien de fortjente. Statusen deres ble hevet, og deres menneskeverd ble bekreftet. I et mannsdominert samfunn snudde Jesus opp-ned på den rådende rangordningen og sidestilte kvinners og menns anseelse. Han så kvinnene, verdsatte dem og viste i ord og handling at de hadde samme verdi som mennene. Og ikke bare ga han dem verdi som mennesker, men han løftet også opp kvinnenes tro og brukte det som forbilde på rett gudsforhold.

Det passer å minne hverandre om dette i dag, siden vi i overmorgen skal markere den internasjonale kvinnedagen og fordi dagen i dag er kvinnenes internasjonale bønnedag. I 122 år har kvinner i alle verdens kirker samlet seg i søsken-solidaritet og forbønn for hverandre og for de mest undertrykte kvinnene i verden. I år samles de om et prosjekt for kvinner på Papua Ny-Guinea, for å styrke deres leseferdigheter, helse og for å støtte prosjekter som gjør at de kan skape egen inntekt.

Vi trenger slike dager som er med på å løfte likheten i menneskeverdet på tross av kjønn og bakgrunn. Kvinnedagen minner oss om at selv om mye positivt har skjedd når det gjelder kvinners rettigheter, så er det langt igjen før kvinner over hele verden blir behandlet med den verdi og likhet som de skal. Og Kvinnenes internasjonale bønnedag, som altså er i dag, minner oss om den trofastheten, utholdenheten og solidatiteten som kvinner i årevis har vist ved å samle seg til forbønn og prosjekter for medsøstre.

Jesus ga i særlig grad undertrykte kvinner tilbake troen på seg selv og på sin egen verdi. Evangeliene er fulle av fortellinger hvor Han møtte kvinner som var fratatt selvrespekten. Han ga dem tilbake stoltheten og menneskeverdet, og de gikk oppreiste fra møtene med Ham.

Kommende søndag, på kvinnedagen, er det endelig en tekst om en kvinne som er prekentekst i kirkene. En kvinnetekst på kvinnedagen, det skulle bare mangle.

Og søndag handler det om en kananeisk kvinne, det vil si en hedning og en ikke-jøde, som oppsøker Jesus og ber for sin syke datter. Men Jesus er taus, og jeg undrer meg over Hans nesten avvisende holdning i begynnelsen. Kvinnen må rope høyt for å få oppmerksomhet. Hennes rop og hennes opptreden ble lagt merke til. Hun ga seg ikke. Hun parerte og kom med tilsvar. Hun aksepterte ikke avvisningen. Hun visste hva hun ba om, og hun forventet å bli hørt. Hennes rop var hennes tro.

I forbindelse med kvinnedagen er det godt at vi i kirkens tekst møter en kvinne som ikke ga seg på tross av at hun ble oversett. Heldigvis lot hun ikke avvisningen føre til tilbaketrekking. Men hun sto på sitt og ga seg ikke. Hun ble hørt fordi hun kom med livet sitt. I all sin sårbarhet og med all sin styrke. Det var der hun viste sin tro. Så fikk hun da også høre at hennes tro var stor og hennes ønske om liv for datteren ble hørt. ”Kvinne, din tro er stor”, sa Jesus, ”det skal bli som du vil”.