God sommermorgen!
Det siste året før jeg begynte som prest, var preget av praktiske øvelser og oppdrag.
For å oppleve hvordan det er å være prest på landet, fikk jeg være en uke hos sogneprest Larsen i Gausdal. Han var en utrolig dyktig prest, med kontaktevner utover det vanlige.
En morgen ble vi tilkalt til et dødsleie. Vi reiste til en gård, ble tatt i mot og lukket inn på sykerommet. Der lå en kone rundt de 90. Hun var en liten fugleunge, veide vel knapt 40 kilo og lå i fosterstilling.
Livet var i ferd med å ebbe ut, familien sa de ikke hadde fått kontakt med henne de siste dagene.
Larsen dro stolen tett bort til sengen, og snakket med henne. Han snakket som om hun hørte og svarte.
"Det siste et menneske mister, er hørselen", sa Larsen til meg senere på dagen, "mennesker kan høre helt inn til dødens grense."
Så han snakket med henne, og til henne, og holdt hennes hånd og strøk den.
Jeg synes det var rart å snakke så fortrolig og engasjert til et menneske som ikke ga noen respons.
Men så syntes jeg han gikk over streken da han sa til henne: "Jeg synes at du og jeg skal synge en salme sammen."
Og så begynte han å synge første vers på en salme jeg aldri hadde hørt. Men han fortalte meg senere at den salmen var vanlig der i bygda da den gamle konen hadde vært konfirmant, omkring 1890.
Og så skjer det stillfarende underet: Den gamle begynner å bevege leppene, og øynene åpner seg noen sekunder. Med nesten lydløs stemme synger hun med.
Når verset er til ende, lukker hun øynene og munnen, og ser igjen ut mer som en mumie enn som et menneske. Kort tid etter dør hun.
Det finnes setninger som er så verdifulle, så sterke, så sanne, så fulle av ånd og kraft at de kan være gulvet under våre føtter hele livet og en søyle jeg kan lene meg til når alt annet glipper.
Noen vil gjerne hele tiden høre nye og gode prekener.
Jeg har lært utenat de beste setninger og de beste andakter jeg har hørt, og jeg har dem med gjennom hele livet.
Jeg leste en andakt som sekstenåring, i ungdomsbladet Ny horisont. Det er den beste andakt jeg har lest, og den har fulgt meg gjennom hele livet. Den var skrevet av presten Einar Solli. På slutten av andakten skriver han:
"Når en bro skal åpnes, er de prominente på plass. Silkebåndet klippes, og de prominente tripper som førstemenn over betongen. Så kommer musikkorpsene og allmuen, og broen tas i daglig bruk."
Da Jesus ropte på korset "Det er fullbrakt!", var det en bro som var ferdig, en bro fra død til liv, fra jord til himmel, fra menneske til Gud."
Den danske presten Johannes Møllehave har en gang sagt:
"Det skal ikke lykkes deg å nå utenfor Guds kjærlighets rekkevidde. Guds kjærlighet følger deg på alle dine veier, den følger deg når du er sterk og den følger deg når du er svak. Og Guds kjærlighet omslutter deg når du til sist bare er en liten håndfull støv og aske. "For det ånder himmelsk over støvet", som det står i Grundtvigs store pinsesalme."
Send e-post til Karsten Isachsen ved å klikke her.
* * * *
Vi hører Povl Dissing synge Grundtvigs pinsesalmen "I all sin glans nu stråler solen".