Teksten er fra Luk. 7, 11-17.
Jeg har gitt opp å se mening i alt vanskelig. Jeg innser at langt fra alle ”regnestykker” går opp, og jeg har levd lenge nok til mer enn en gang å riste på hodet og konkludere med ”Dette er uforståelig” i møte med vanskelige situasjoner. Også når det uforståelige er positivt. Forleden snakket jeg med en ung mann som på mirakuløst vis overlevde en utforkjøring for ikke så lenge siden.
”Noe må ha vært med meg den kvelden”, sa han – i ferd med å ta inn over seg en følelse av å ha fått livet i gave igjen, tror jeg. Litt underlig ble det imidlertid når han beskrev hva som hadde vært viktigst for ham da han våknet på sykehuset: ”Dette må ikke mamma få greie på, for hun blir så lei seg…”
Da tenkte jeg på det som er dagens tekst, om den enken som var på vei for å begrave sin eneste sønn. Da møtte de Jesus, og Bibelen forteller at han ble ”fylt av medlidenhet med henne”. Som en respons på det som fylte hans hjerte – og den sorgen som hadde rammet hennes liv – ga Jesus denne sønnen livet tilbake, og det som skulle vært en begravelse, ble et forundringens sted der ”alle ble grepet av ærefrykt, og de priste Gud”.
Jeg har ikke tenkt å bruke denne morgenstunda til å forsøke å forklare hvorfor noen må leve med sorgen, mens andre slipper unna med skrekken og kan fortelle mor godt nytt fra sykesenga. Jeg har ikke svar på det.
Livet – slik som vi kjenner det - fører oss i berøring med erkjennelsen av en uforståelig urettferdighet. Men jeg kjenner han som er full av medlidenhet. Både med dem som sørger og med de som kanskje ikke engang skjønner hvilket under som har rammet dem. For begge disse gruppene trenger Jesu ultimate medlidenhet – og den har jeg tenkt å vie noen ord:
Jesu medlidenhet driver ham til handling i møte med hvert eneste menneske. Den blir håndgripelig for noen som har kunnet puste ut fordi noe endte godt mot alle odds. Men medlidenheten hans er der – uavhengig av livssituasjon - for oss alle sammen.
Jesu kraft til å gjøre døde levende trenger nemlig alle vi som Bibelen sier er ”døde på grunn av våre synder”. Vi er ikke fysisk døde. Vi har bare mista det virkelige livet… Vi trenger et under – og vi får det. Hvis vi vil. Vi kan gi ham vår erkjennelse av at livet kom mer enn skjevt ut. Og bytte det med et nytt liv. Der ting er tilgitt og vi kan får starte på nytt. Ikke med utgangspunkt i ei sykeseng, men kanskje i det vi reiser oss fra frokosten en vanlig fredag morgen…
Vil du skrive e-post til Tonje Haugeto Stang, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Kari Bremnes synge ”Sorgen og gleden” - Tomas Kingos salme.