NRK Meny
Normal

Jeg er lykkelig, av gammel vane

Karsten Isachsen kunne levd lenge på de gode minnene, men ville ikke vært foruten selv de vanskeligste øyeblikkene i livet heller, sier han.

Lykkelig familie
Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

Jeg vil si at det er en velsignelse å bli eldre. På engelsk heter det å bli gammel "to grow old". Det er vakkert. Jeg visner altså ikke, men vokser meg gammel.

Hvis legen sa til meg: ”Du skal dø nå”, vil jeg si: ”Det har vært et himla godt liv.” Og så vil jeg tenke på det som jeg selv har oppfordret mange døende mennesker til: Tenk på dine beste dager. Og så kommer disse dagene i tankene, en etter en. Så viser det seg jo at vi har en bagasje på ryggen som ikke bare er tunge steiner, men også lykke og glede og gode opplevelser med andre mennesker.

Jeg vil ikke beklage meg over alderdommen. Livet var en gang, og er til denne dag, en foræring. Livet er gitt meg. Vi har fått det givendes.

Det viktigste i livet, gis oss. Man kan for eksempel ikke si om sitt avkom: Jeg tok tre barn. Nei, jeg fikk tre barn. Hvorfor? Fordi de er en gave. Du kan heller ikke si: Vi tok noen lykkelige år sammen. Nei, vi fikk noen lykkelige år sammen. Det viktigste i livet er gaver som rekkes oss.

Jeg vil ikke ha unnvært enkelte av mine vanskeligste dager. Det kan lyde merkelig, men de gjør at jeg i dag vet for eksempel hvordan barn har det når øynene er sårkantet etter en natt med mareritt. Og jeg vet om betydningen av å ta et barn opp på fanget og si at det er bare noe du har drømt.

Jeg tror de vonde dagene har gjort at jeg har blitt bedre til å forstå andres elendighet. Jeg lærer noe på livets stillehavsdyp som jeg ikke lærer på de solfylte bølger.

Den franske forfatteren Francoise Sagan forteller at hun en gang skrev et brev til den store filosof Jean Paul Sartre. Hun kjente ham ikke, men hun hadde lest ham og beundret ham. Langt om lenge svarte Sartre tilbake gjennom sin sekretær:

”Du må unnskylde at du ikke har hørt fra meg, men du skjønner jeg er blitt blind og derfor kan jeg ikke skrive. Men jeg har lyst til å møte deg hvis du vil. Kan vi møtes på restaurant Rue Pont Neuf?”

Dagen kommer hvor de kommer til restauranten, og Sagan forteller at Sartre bestiller spaghetti som ikke er lett å spise når man ikke kan se. Det var spaghetti overalt.

Så sier hun til ham: ”Det må da være fryktelig for deg å ha blitt blind?” ”Ja, det er det,” svarer han. ”Før jeg ble blind hadde jeg ikke én dag hvor jeg ikke skrev. Alt har gått gjennom mine øyne. Gleden, soloppgangen, kvinnene, blomstene, stjernene.”

Så sier Sagan: ”Den dagen du ble blind, tenkte du da på å begå selvmord?” Sartre svarer: ”Det må jeg svare ja til. Men så sa jeg til meg selv: Kanskje jeg har vært den lykkeligste mann i Paris noensinne. Like til denne dag. Og det er jo mye. Så jeg besluttet meg til å fortsette å være lykkelig, av gammel vane.”

Er ikke det et godt nok uttrykk? Å være lykkelig av gammel vane? Sånn kan jeg også ha det.