Teksten er hentet fra Salme 86, 11-13.
For noen år siden ble en klok kvinne spurt av en avis om hun hadde et motto. Se og hør, svarte hun. Kort og greit. Se og hør.
Det er navnet på et ukeblad. Men damen er prest, og hun er klok, så jeg leste hennes setning en gang til og den var akkurat sånn; Se og hør.
Vær til stede! Se og hør. Det er et utrolig vanskelig kall! I alle fall hvis vi skal gjøre mer enn å bare gjengi det vi ser og hører i et blad med fire-farget trykk. Eller med et skuldertrekk bare ta det som skjer rundt oss til etterretning. Da er det likegyldigheten som ser og hører. Det er farlig.
Farlig fordi vi trenger hverandre. Farlig fordi likegyldighet gjør hjertet kaldt. Vi kan ikke gjøre noe med alt vi ser og hører, med alt vi vet om. Det skjer så mye og verden kommer så tett på. Men vi skal ikke beskytte oss i likegyldighet. Vi må lære oss å velge. Heller dèt enn å koble hjertet fra øynene og ørene, fra det å se og å høre. Likegyldighet kan ta liv.
De fleste av oss vet hvordan det kan være å bli oversett. Sett, men ikke sett. Ikke regnet med. Vi lengter jo alle sammen etter å bli sett og hørt. Verdens største mangelvare er oppmerksomhet er det noen som sier. Kanskje det er sant.
For den som ser og hører, gjør folk inntrykk. Livet gjør inntrykk. Fortellinger og opplevelser. Egne erfaringer og andres erfaringer. Den som ser og hører, som aldri slutter å se og å høre, lærer gjennom eget liv mye om menneskenes liv. Likegyldighet blir umulig for den som ser og hører med hjertet.
Men det krever mot å se. I alle fall hvis jeg skal se med hjertet. Et helt hjerte. Det er jo fristende å beskytte seg, sunt kan det være også. Men å være i livet med et udelt hjerte. Det vil jeg. Jeg vil se og høre. Være i virkeligheten. Tåle den. Ikke alt hele tiden. Men jeg tror at den som vet seg elsket, og vet seg sett og hørt, kan våge å stå midt i livet selv med dette motto; se og hør.
Min tro sitter fast i dette, at jeg vet meg sett, avslørt og elsket. Min skaper kjenner meg, og jeg tror at Jesus vet hvordan det er å være menneske, som meg. Jeg er sett og hørt. For Gud er aldri likegyldig. Gud elsker. Fra kirkas liturgi er det en setning som hele tida kommer tilbake og som bærer et helt liv, den lyder fortsatt sånn;
Deg være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden …..
Kong David hadde sett og hørt mye, han kjente livets glede og livets trusler. I en av sine salmer ber han;
Herre, lær meg din vei, så jeg kan vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte, så jeg frykter ditt navn. Jeg takker deg, Herre, av hele mitt hjerte; min Gud, jeg vil evig ære ditt navn. For din troskap mot meg er stor, du har fridd meg fra dødsrikets dyp.
Deg være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden.
Vil du skrive e-post til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.