Teksten er hentet fra 2. Tess 1,3-12.
Jeg kjenner alt for mange slitne unge mennesker. Det ventes så mye av dem. De skal få til skole og fritid, de skal jobbe ved siden av og ha tid til venner. Det var sikkert ikke lettere å være ung før. Men det gjør jo ingenting bedre.
Det er altfor mange unge som er slitne, og når jeg spør hva det er godt å gjøre, hva de lengter etter, hva de har lyst til, er det ofte vanskelig å finne svaret. For det har vært så lite tid til å sitte stille å kjenne etter. Og ingen spør. Etter det gode. Etter lysten.
Kravene er uendelig store. Du skal være en god venn, du skal gi av deg selv, være ekte og sann og til stede, ?med hele deg. Du skal ta politiske standpunkt og stå for noe. Du skal gjøre kloke skolevalg, sånn at du kan være med å bety noe for noen, for samfunnet, for verden.
Du har ansvar for at verden blir bedre, du som har kreftene og framtida foran deg. Det er ikke det minste rart, tenker jeg mange ganger når jeg sitter på prestekontoret og hører, det er ikke det minste rart at du er trøtt.
Kravene kommer ikke bare fra media og fra en verden i reel lengsel etter forandring. Kravene kommer også fra gode velmenende foreldre. Som har gitt ungene sine gode og sunne idealer. Du skal strekke deg litt til. Du skal yte ditt beste ? så ikke gi deg her.
Jeg tror mange unge får dobbel dose. De vet mye mye mer enn det foreldrene visste da de var på den alderen og alt de vet kaller - til helhjertet og full innsats. Det blir lite tid og det blir høye krav.
Gode foreldre lager hvilesteder. Gir tid og gode samtaler. Ikke nødvendigvis i egen sofa, eller ved eget kjøkkenbord. Kanskje det heller skal legges til rette for at andre voksne kan gi tiden og samtalen.
Mamma og pappa kan ofte være for nære. Kanskje en tante, eller en bestefar eller en klok venn er den som skal gi tiden og praten. I alle fall være der. Tilgjengelig. Unge folk må selv velge sine gode steder.
Det er viktig å velge. Og det er vanskelig å velge. Eller prioritere. Det er viktig å tørre å si nei. Dette vil jeg ikke. Eller å kjenne at dette har jeg lyst til. Her vil jeg bruke kreftene mine.
Og så vite at det ikke blir mindre verdt det jeg gjør, selv om jeg koser meg underveis. Det er mange som tror det. At det jeg gjør bare er verdt noe hvis det koster meg mye å gjøre det.
Kanskje det er in å være utbrent. Men det er akkurat like smertefullt som før å være helt helt utslitt. Og altfor mange unge er det.
Har vi, som ikke lenger er så unge, husket å fortelle at de ikke skal gjøre alt aleine. At dét faktisk er helt umulig? Vet de vi bryr oss om at vi ber for dem? At deres liv og deres strev legges frem for Gud. At Gud vet.
Det kan være greit noen ganger å huske at ikke alt bæres på våre skuldre, at Gud kjenner sine og at det er Gud som holder puslespillet sammen. Paulus skrev til menigheten i Tessaloniki.
?Derfor ber vi alltid for dere at vår Gud må gjøre dere verdige til det kall dere har fått, gi dere en hel og full vilje til det gode og med sin makt fullføre troens gjerning hos dere. Da skal vår Herre Jesu navn bli æret hos dere, og dere skal få del i hans ære, i kraft av vår Guds og Herren Jesu Kristi nåde.?
Vil du skrive brev til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.