Teksten er hentet fra Salme 56, 13-14.
Vi vil så gjerne leve rett. Vite at vi gjør det. I trygghet, vite at den veien jeg velger nå, den er god. For meg, for Gud, for de andre. Vite at dette er rett og godt.
Det er sjelden vi er helt sikre på det.
En av de underlige tingene med å være prest er å bli spurt om jeg tror at det ene eller andre vil være et valg etter Guds vilje. Tja – tenker jeg ofte, er du i villrede er i alle fall jeg det. Jeg er ikke nærmere Gud enn deg. Men jeg er her og jeg kan gjerne høre på fortellingen din.
Så snakker vi sammen og får lagt dilemmaet ut i lyset. Og av og til blir valget lettere når ordene kommer ut, når det går an å se på valget sammen med noen. Det blir tryggere.
Men om den retningen veien tar er Guds vei, slik spørsmålet lød når du kom, det vet ikk vi nå.
Det står mye om lys i Bibelen. Om livets lys. Om verdens lys. Jeg tror Gud kaster lys over livet. Av og til tenker jeg at dèt lyset har jeg i ryggen. Og med lyset i ryggen kaster jeg skygge over den veien jeg skal gå. Da er det ikke alltid så lett å se. Det er lettere å snuble, når jeg følger min egen skygge.
Det fine er at jeg har følge med meg selv i det jeg gjør. Og lyset i ryggen kan gjøre meg modig. Jeg har Gud i ryggen. Jeg vet at Gud ser hvordan jeg rusler av gårde. Jeg må gå selv, den tilliten har Gud til meg.
Men av og til kan det bli for mørkt å følge sin egen skygge. Når det er skummelt å gå er det lurt å stoppe. Kanskje spørre noen om jeg er på rett vei. Eller kanskje snu meg for å se hvor jeg har gått. Det som virket meningsløst og uvisst når jeg var ute og gikk, kan av og til gi mening, når jeg stopper og ser at bak meg har livet og tida laget en vei. Og ofte henger den sammen den veien som er gått. I lyset ser den trygg og meningsfull ut, enda jeg husker at den var skummel og tung.
Livet er ikke så annerledes nå enn det var før. Ikke innerst inne. Bekymringer gjør det samme med oss nå, som det gjorde før. For noen tusen år siden skrev David denne lille biten av en salme;
Mine løfter til deg må jeg innfri, Gud, jeg vil komme med takkoffer til deg. For du har berget mitt liv fra døden, og fridd min fot fra å snuble. Så kan jeg vandre i Guds åsyn i livets lys.
David vet at Gud står ved siden av ham når han stopper opp og snur seg. Han vet at Kjærligheten er sterkere enn døden. At Gud kjenner hele hans historie, har sett den, vet at Gud har gitt veien lys, og tatt vare på Davids tårer.
Livet er ikke annerledes nå. Ikke Gud heller.
Vil du skrive e-post til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.