Teksten er hentet fra Ef. 3, 14-21.
Jeg elsker deg. Det er kjærlighetens grunnsetning. Den som får ta imot en sånn setning kan gi den videre. Den som vet seg elsket tør å elske.
Det er så utrolig svært og altomfattende det med kjærligheten. Så helt forunderlig nært og selvsagt, som pusten og hjerteslagene. Jeg er elsket og jeg elsker.
Og det er så uendelig skjørt, nettopp fordi det er så livsviktig.
For noen av oss er det en selvfølgelighet å bli elsket. Vi vet at kjærligheten er der, gjennom små og store ord. Gjennom en kaffekopp som strekkes mot meg akkurat når jeg trengte den, gjennom en telefon fra noen som bare vil høre om alt er greit. Noen av oss blir velsignet med små smil og varme håndtrykk. Alt sammen kjærlighetserklæringer.
For noen er kjærlighetens tegn sjeldnere. Vanskeligere å få øye på. Kanskje fordi det ikke er så mange rundt oss lenger. Eller kanskje fordi vi er redde for å se etter tegnene, i tilfelle de ikke er der. Kanskje noen har stjålet tilliten vår. Såret den skjøre kjærligheten sånn at vi ikke helt tør å stole på det vi får. Kjærligheten gjør oss skjøre og sårbare.
Men vi kjenner tegnene. Vi vet hva som er kjærlighetens tegn. Jeg kan ikke regne dem opp, mest av alt fordi vi trenger forskjellige tegn, like mange som vi er forskjellige. Men vi vet hva kjærlighetens tegn er. Og til tross for alle forskjellene deler vi mange.
Jeg er nok avhengig av at noen smiler til meg i løpet av dagen. Og jeg vil gjerne at noen tar imot mine smil. Begge deler er kjærlighets tegn. Både det å smile til noen og det å ta imot noens smil. Så enkelt. Jeg ser deg, ser at du smiler til meg. Jeg trenger ikke si noe, bare smile tilbake.
Om ikke et smil i forbifarten, på gata eller i butikken er en fortelling om kjærligheten mellom oss. Så er det en fortelling om at kjærligheten finnes i hver av oss. Jeg er elsket, derfor tør jeg smile. Jeg er elsket, derfor tør jeg ta i mot ditt smil og kanskje smile tilbake.
Det er viktig for meg å vite at kjærligheten finnes. Også utenfor meg. På de ensomme dagene. Når jeg ikke føler meg særlig elskverdig. Når jeg ikke har noe å dele med noen. Da er det viktig å vite at kjærligheten finnes allikevel.
Det kan snu dagen min å se at kjærligheten finnes. Se at noen tør å smile til meg. Se at mormor tar i mot et barnebarn med en god klem. Se venner i fortrolig prat. Se to som gir hverandre hånden og lar hendene hvile i hverandres.
Se blikk som møtes. Jeg trenger alle tegnene. Kanskje de skaper gjenkjennelse, kanskje de skaper savn. Men de bekrefter for meg at kjærligheten finnes. Jeg tenker at alle sånne kjærlighetstegn er himmelglimt. Som Paulus tenker jeg at det er dette Gud vil menneskene.
”Jeg ber om at han som er så rik på herlighet, må styrke dere i det indre menneske med sin kraft og sin ånd, så Kristus ved troen kan bo i deres hjerter, og dere kan stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.”
