Teksten er hentet fra 2. Krønikebok 12, 12-15.
Gud kan bruke de underligste folk til det meste.
– og kanskje det handler om å tro at det som ikke er greit kanskje kan bli greit…
På den skolen der jeg skulle lære å bli prest, fikk jeg beskjed om å holde meg til teksten når jeg lager en preken. – eller sikkert også en andakt - det lærte vi lite om. Men det sitter godt fast dette – at jeg ikke skal rømme unna, men holde meg til teksten. Til dagens tekst.
I dag har noen bestemt at det er fortellingen om kong Rehabeam det skal snakkes om. Det er ikke særlig lett. For det er lite godt å finne i fortellingen om kong Rehabeam. Han er en av tipp tipp tipp og noe oldefedrene til Jesus. Sånn sett har han jo en plass vi skal respektere.
Bibelen skriver dette om kongen.
Fordi Rehabeam ydmyket seg, vendte Herrens vrede seg fra ham. Han ville ikke helt gjøre ende på ham. Det fantes da ennå noe godt i Juda.[object]Så satt Rehabeam igjen trygg i Jerusalem og styrte sitt kongerike. Han var førtien år gammel da han ble konge, og sytten år regjerte han i Jerusalem, den byen Herren hadde utvalgt i alle Israels stammer og gjort til bolig for sitt navn. Hans mor hette Na’ama og var fra Ammon.
Rehabeam gjorde det som var ondt; for han la ikke vinn på å søke Herren. Det som er å fortelle om Rehabeam fra først til sist, er skrevet opp i profeten Sjemajas og seeren Iddos bøker, sammen med hans ætteliste. Mellom Rehabeam og Jeroboam var det ufred hele tiden.
Fortellingen om hans liv inviterer ikke til etterfølgelse. Hans liv oppsummeres som ufred. Han var en hard konge – og når folket hans ba om nåde, strammet han grepet, ga dem tyngre åk og skarpere piskeslag. Han overhørte gode råd, også når han ba om å få dem. Han hadde atten hustruer og sekti medhustruer. Av disse elsket han én, nemlig Ma’aka. Hun ble Jesu tipp tipp tipp tipp og noe oldemor.
Men fortellingen om Rehabeam er fortellingen om vold og svik og splittelse. Denne fortellingen finnes i vår bibel, to ganger fortelles den til og med. – og i dette leter jeg etter de ordene som skal bære min dag – som skal løfte og bygge – og skape sammenheng i livet mitt. De finnes ikke i fortellingen om Rehabeam.
Men i fortellingen om Rehabeam finnes likevel fortellingen om Gud. Troens øye vet at i fortellingen om alle mennesker finnes også fortellingen om den som skapte, om den som la sin lengsel etter det gode i oss alle. I min fortelling finnes også fortellingen om Gud.
Så jeg, som er oppdratt til å holde meg til teksten, fortsetter å lete - og i glimt går det an å se sporene av Guds nærvær også i Rehabeams liv. Til tross for hans maktbegjær og brutalitet, slapp aldri Gud ham. Han slapp – Gud slapp ikke. Jeg, med alt jeg har lært om verdighet og sannhet og rett kan ikke skjønne at Gud tålte – men Gud ble aldri borte. Slapp aldri taket.
Gud elsker også den jeg ikke klarer å like, eller – faktisk misliker. Kanskje det er dét jeg skal ta med meg ut i dagen. At Gud holder fast der jeg slipper, at Gud tror på det nye livet som skal komme. På at kjærligheten skal seire over døden.
Den som skapte og lengtet er også den som skaper og lengter. Etter fred og rett. Rehabeam klarte ikke lage det. Jeg må.
Vil du skrive brev til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Linn Korssjøen synge "Bortom Tid og Rom".