Teksten er fra Jes. 57, 14 – 16.
Svalbard Kirke er 50 år. Det er flere kirker i Norge som fyller år. Spesielt i Nord-Norge har vi flere kirker som fyller eller har fylt 50 år de siste årene.
Det har sine grunner. Under andre verdens krig ble flere kirker i Finnmark bombet eller satt i brann, sammen med hus og gård. Den brente jords taktikk, som startet høsten 1944, satte sine spor.
Også den første kirke på Svalbard, Vår Frelses Kirke på Spitsbergen, ble skutt i brann. I 1943 lå to tyske slagskip, Tirpitz og Sjarnhorst, ute i Adventsfjorden og rettet sin ild mot land.
I tiden etter krigen foregikk oppbygningen. Finnmark og andre steder i Norge som hadde blitt merket av ødeleggelsene, ble bygget opp igjen. Slik også med Longyearbyen.
Først 13 år etter krigen ble den nye Svalbard Kirke innvidd og folket på Svalbard og besøkende hadde igjen fått sin kirke i Arktis.
- Bygg, ja, bygg og rydd en vei! Ta snublesteinene bort fra veien for mitt folk! Slik lyder det i Jesaias 57. Det var dette de gjorde, de som bygde opp landet vårt igjen.
Vi har opplevd å leve i et land med fred de siste tiårene. Det er en Guds gave, og menneskers arbeid. Det er en stor velsignelse. Det er ingen selvfølgelighet.
Freden må vi verne om, både i vårt folk og i forhold til våre naboer.
Vi har en jobb å gjøre både som nasjon, i våre bygder, i våre hjem, og også i vår kirke. Flere steder på denne vår jord, er det ikke fred.
Stadig opplever vi å se bilder og høre fra områder som merkes av krig og hat.
”Hevnen er søt”, heter det i et av våre ordspill. Jeg har ikke tro på noen søt hevn. Hevnen er bitter. Blodhevnen er en farlig trussel for verdensfreden, og en trussel også blant enkelt mennesker og familier.
Jeg har selv sett hevnen på Balkan. Jeg snakket med en kvinne som levde i skjul i Albania. Hun var redd for blodhevnerne. Hun hadde levd i skjul med sine barn i over ti år, i frykt for å bli drept.
Hun sa til meg:
- I løpet av alle disse årene har jeg ikke hatt en lykkelig dag. Jeg er redd hver dag. Jeg ser ikke noen fremtid. Det eneste jeg ønsker er at Gud skal verne meg og mine barn, og gi dem en fremtid.
Også i vårt land ser vi spor av hat og hevn. Fred er ingen selvfølge. Vi må jobbe i kirker, i skoler, i media, i våre hjem, i våre lokalsamfunn, og gjennom våre politiske systemer – for at respekten og verdigheten til hvert enkelt menneske settes øverst på vår daglige agenda.
Et menneske skal ikke krenkes, men løftes opp i verdighet! Det er vår oppgave!!
Vi kan gå tilbake til vår tekst i Jesaia: - For jeg vil ikke evig føre klagemål, og ikke alltid være harm.
Vi kan være med å prege den jord vi lever på. Vi kan være med å gi freden en sjanse. Vi kan være med å skape fred. Gjennom bønn, gjennom fredsarbeid og støtte til slikt arbeid, gjennom de valg vi gjør. Vi må aldri ta freden som en selvfølge. Fred er noe vi må arbeide for.
I Matteus evangeliet står et vakkert ord som vi kan ta med oss i videre: - Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn!
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører ”Biejjiem jih askem” - på norsk "Måne og sol" - fra plata ”Sorgen og gleden”, H.K.H Kronprinsesse Mette-Marits utvalgte salmer - framført av Frode Fjellheim.
