Teksten er hentet fra Tess. 4, 13-17.
Livet på Svalbard er sårbart. Svalbard tar liv. Hvert år dør det noen mennesker. Dette er ofte dødsfall forbundet med plutselig død i form av ulykker, plutselig sjukdom, eller sjølforskylt.
Èt menneske som tar sitt eget liv, er ett for mye. Èt menneske som dør alt for tidlig, er ett for mye. Det er som om vinteren kommer midt på sommeren.
Elementene er tøffe. Været kan snu på minuttet. Snøen er vakker, men også lumsk. I affekt. Livet ut av kontroll.
Livet er sårbart!
Tilbake står familie, venner, et lokalsamfunn, noen nære som bor langt borte, med spørsmålene som ikke finner svar, med sorgen, med smerten, med tomheten.
Med savnet av en av sine kjære.
Noe av det fine med Longyearbyen, er at det er liten avstand mellom menneskene.
Det gjelder både mellom faglige instanser som sjukehus, Sysselmann og kirke. Det gjelder mellom menneskene som bor tett sammen og går på den samme butikken, de samme utestedene, de samme veiene,
Vi møter hverandre både inne, og ute i naturen på scootertur, på spasertur, på fjorden. Fellesskapet er viktig. Vi trenger hverandre som mennesker.
Hva skal jeg si som prest og medmenneske når døden er en realitet?
Hva skal jeg si når jeg vet at ord ikke strekker til? Hva skal jeg si når avskjeden er endelig?
Livet er ingen film som vi kan spole tilbake! Livet er virkelig, og kan være brutalt for mange enten det er i isødet i nord, eller på fastlandet i sør.
Jeg har sittet på dødsleie med flere mennesker i mitt arbeid som prest. Da snakker jeg ikke om troen. Troen er ingen eksamensoppgave. Jeg spør ikke om folk har sterk eller svak tro.
Og jeg står ikke i verdens nordligste kirke, Svalbard Kirke, og snakker om troen, hvis det er en hvit båre i rommet.
Da forkynner jeg håpet. Håpet som er sterkere enn døden! Håpet som er sterkere enn troen!
Håpet om den levende Kristus! Den oppstandne! Håpet som lever videre, i det evige, i det tidløse, samme hva som har skjedd.
- I håpet er vi frelst! Står det i skriften.
Det er ikke alt vi forstår. Det er ikke alt vi godtar. Tiden leger ikke alle sår. Men håpet er levende. Gud er! Håpet er! Livet er!
- For når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for all tid.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører "Sorgen og gleden de vandrer rtil hope" med Kari Bremnes.
