Teksten er hentet fra Matt. 7, 12.
Det finnes sår i et menneskes liv som ingen ser. På utsiden kan alt se så greit og ukomplisert ut, men innsiden forteller noe annet. Og det er innsiden vi er bærere av. Våre indre sår bestemmer våre reaksjonsmønstre og tilnærmingsmåter.
Jeg satt under noen store trær sammen med en som hadde arbeidet med trevirke hele sitt liv. Plutselig sier han: "Det er underlig med trær. Om de får et sår i veden, så lages det nok ny ved og bark utenpå såret, slik at det utenfra ser ut som alt er legt. Men på innsiden blir såret aldri borte.
Jeg ser det når vi behandler trevirket på saga, - jeg ser hvor treet har hatt en skade. Det er tydelige avtrykk og merker som vi må ta hensyn til når vi skal levere materialene. Samme hvor mange år det er gått blir de indre sårene ikke borte."
Så like vi mennesker er trær, tenker jeg! Erfaringer vi gjør setter varige spor i oss. Det kan være alt fra store traumatiske opplevelser til det å bli truffet på ømme punkter av noe noen en gang sa. På utsiden synes det ikke, men vi som bærer på sårene, vet at merkene etter dem kanskje aldri blir borte. Finnes det i det hele tatt noen legedom for indre sår? Det lurer jeg ofte på…
Vi vet det finnes ulike behandlingsterapier for sjelelige sår, men blir sårene virkelig legt?
Etter hvert som livet har gått sin gang, tror jeg bare jeg vet om ett sted hvor de indre sårene våre fullstendig blir møtt. Profeten Jesaja sier: "I Jesu sår har vi fått legedom." I Jesu sår….!?
Det hender jeg er i passasjer av mitt liv hvor jeg kan føle at jeg nesten er i ferd med å forblø i mine egne indre sår, da drives jeg til Kristus. Alt jeg vet er at Han er den eneste som kan hjelpe. Etter hvert som jeg stilner, merker jeg ikke så sjelden at Jesus kommer stille og viser meg sine sår. Ikke for å si: "Se, jeg har det verre enn deg!"
NEI!! I stedet legger han sine egne sår inntil mine, og sier: "Jeg vet hva din dypeste smerte er, fordi den også er min! Jeg forstår hva den handler om. Smerten er faktisk dypere enn du tror. Den henger sammen med hele jordens smerte. La meg få være sammen med deg i den, så skal jeg vise deg min kjærlighet!"
Jeg kan ikke forklare hva som skjer. Sårene blir ikke borte. Men det skjer noe med meg. Det er som Gud legger en salve på det vonde, forbinder og blåser nytt liv i meg igjen. Og han har latt meg se noe mer i hans hjerte jeg ikke var helt klar over. Jeg er ikke lenger alene om å bære mine indre sår.
Sårene blir møtepunkter både med himmelens Gud og hele den verden som lider, som jeg er en del av. Om sårene våre synes eller ikke, gjør de oss til ett med hvert menneske på jorden. "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal dere gjøre mot dem", sier Jesus.
Når våre betente sår fører til at vi går til angrep på hverandre, er Guds utfordring til oss å rope til Ham om hjelp. Vi trenger å møte Jesu sår og salves med Hans kjærlighet, for å kunne se at det er mange som bærer på sår. Det finnes en legedom gjemt i dette: Å forsones med mine egne sår, fordi Kristus tar imot meg i dem, og bruke den kjærligheten jeg selv har møtt i møte med andres sår.
På seg selv kjenner man andre. Det jeg behøver å bli møtt med, det behøver også andre.
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Iver Kleive og Knut Reiersrud i salmemelodien "Velt alle dine veie".