Det er mange lover vi bare gir oss over til uten å tenke oss om. Det er fort gjort å gjøre det. Men vi kan kanskje se litt på hva vi underkaster oss og hva vi ikke skal gi oss over til.
Vi har de lovene som vi er enige om at er gode. De som har funnet sin form gjennom vårt demokrati og vår lovgivende forsamling, Stortinget. I dette landet har vi gode lover, som bygger trygghet og rett rundt livene våre. –og vi har menneskerettigheter og konvensjoner som vil bygge likhet og rett på tvers av landegrenser og folk. Alt dette er av det gode, og vi skal holde det i hevd mellom oss.
Men det finnes lover vi forholder oss til som om de var naturlover, de som sier at …sånn har det jo alltid vært… eller … det har jo ikke noe med meg å gjøre … eller … det må vel bare være sånn… Sånne lover gjør oss avmektige og likegyldige. Tanken om at ”det er for seint å gjøre noe med det nå…” er farlig.
Jeg tror det er latskap som gjør at vi bøyer oss for avmaktens lover. De aller fleste er mette i dette landet, vi har det vi trenger, vi reiser dit vi vil. Det passer oss dårlig å ta konsekvenser av det vi vet.
For vi vet at vår klode brukes opp. Og at det er vi som gjør det. Vi vet at de fattige alltid rammes først og sterkest av klimakrise, av krig, av utbytting og urett. Vi vet at fellesgoder, som vann og luft, kunnskap og arbeidskraft selges og stjeles på et marked som alltid vil gjøre rike rikere.
Vi vet det og vi er ikke maktesløse. Allikevel har tanken om at ”det lille vi kan gjøre er for lite til at det er noe vits”, fått plass hos oss. Noen er tjent med at den tanken får plass. Det er ikke de fattige.
Ingen av oss vil at noen skal være fattige – allikevel bygger vi en økonomi som fordrer at ikke alle har samme muligheter. Hvorfor lar vi det skje? Har noen fortalt oss at dette for komplisert til at vi kan ha innflytelse på det eller er det avmakten som holder oss fast? Har vi sluttet å tro at forandring er mulig?
Vi kan ikke det. For det er våre søsken som lider, når vi gir oss over til avmakten. Hvor har vi lagt kjærlighetens lov? Den som ser alle mennesker som Guds barn – som mine søsken. Den som roper at jeg ikke har lov til å la avmakten vinne.
Fortellingen om Jesus gjør det mulig å tro at det umulige er mulig. At den kjærlighet som kan gjøre død til liv, også kan sette avmaktens lov til side. At jeg skal våge å tro at de fattige skal få rett, få mat, få trygghet og frihet. – selv om jeg da vet at forandringen også vil ramme meg. Å være et Guds barn innebærer også å ha søsken.
Før troen kom, skriver Paulus, var vi i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli erklært rettferdige ved tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. For dere er alle Guds barn ved troen på Jesus Kristus.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Kristin Asbjørnsen synge den afroamerikanske spiritual ”In that morning”.
