Teksten er hentet fra Matt. 8, 23-27.
Bølgene slår inn over dem. Vannet raser. Mennesker blir offer for en makt som er langt sterkere enn noen kan rå med. De blir redde. Hvem kan stå seg mot sjøen når den reiser seg i all sin kraft?
Vi er blitt grundig og grusomt minnet om dette i disse dagene: Vannet kan ødelegge. Vannet gjør ikke forskjell på folk, men soper med seg alle som ikke har et trygt tilholdssted. Mange savner familiemedlemmer, arbeidskolleger, naboer og venner.
Denne katastrofen er bare tragisk. Kristne kan like lite som andre finne noen overordnet mening i det meningsløse. Og likevel – eller kanskje nettopp derfor – klynger vi oss til håpet om at Gud til tross for ødeleggelsene ikke har mistet kontrollen over sin verden.
Andaktsteksten i dag handler om vannet som ødelegger og om Guds makt. Vi leser fra Matteusevangeliets 8. kapittel: Så steg Jesus i båten, og disiplene var med ham. Da blåste det opp en kraftig storm over sjøen, så båten nesten ble borte mellom bølgene. Men Jesus selv sov. De gikk bort og vekket ham og sa: "Herre, frels! Vi går under!" Han svarte: "Hvorfor er dere redde? Så lite tro dere har!" Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille. Mennene undret seg og spurte: Hva er dette for en? Både vind og sjø adlyder ham".
Heller ikke Jesu disipler ble spart for uvær og storm. Flere av dem var fiskere, og visste hvor farlig sjøen kunne være. Ikke noe rart da at de ble redde og fryktet for sine liv. Og midt oppe i stormen er Jesus sammen med dem. Men han sover, og må vekkes før han kan svare på deres rom om hjelp.
I de 2000 år som har gått siden dette skjedde på Gennesaret-sjøen har nye generasjoner av disipler lest sine egne liv inn i denne fortellingen om Jesus som stiller stormen. Stormene kan ha vært ulike, det kan ha vært sykdom, forfølgelse eller andre ulykker, men de har alle skapt angst fortvilelse. Mange har kjent seg igjen i dette ropet: Herre frels! Vi går under.
Men Jesus sover. I hvert fall virker det sånn. Han foretar seg ingen ting. Stormen fortsetter å rase, hjelpen uteblir.
Kanskje er dette nettopp din erfaring? Du roper til Jesus om hjelp og redning, men han svarer ikke. I hvert fall ikke på en konkret og synlig måte. Stormen legger seg ikke.
Disiplene på Gennesaret-sjøen måtte vente en stund før Jesus grep inn. Men ikke særlig lenge. Alt gikk godt til slutt. Du og jeg må kanskje vente lenger. Kanskje skal vi rope og rope til Jesus i stormen, men vinden løyer ikke. Kanskje vinner bølgene over oss og trekker oss under for godt?
Da er det vår tro som kristne at historien likevel ikke er over. Jesus sover ikke. Men han venter. Helt til den dagen kommer da han skal ta vår ødelagte klode mellom hendene og dempe alle skremmende bølger og sette strek for all nød og ulykke. Han skal igjen reise seg og true sjøen. Og det skal bli blikk stille.
Dette er vår tro og vårt håp i møte med katastrofen: Jesus skal reise seg til sist. Han får siste ord.
Vil du skrive e-post til Halvor Nordhaug, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Odd Nordstoga synge salmen "Tårnhøye bølger slår".