Teksten er hentet fra Luk. 14, 7-14.
På torsdagene i Vår Frue kirke er det spennende å være prest. Da åpner vi dørene for alle folk i byen. Først serveres suppe ved bordene bak i kirken. Så inviterer vi til gudstjeneste med lystenning og nattverd.
Som prest bør du ha et åpent manuskript og være forberedt på overraskelser. For midt under prekenen kan en reise seg for å sortere eiendeler og tomflasker som han triller rundt med i en handlevogn, mens en annen kommer feiende inn på sykkel.
Torsdagsmessene begynte som et krav fra folk på gata. En jente i rusmiljøet dundret på døra mi og forlangte nattverd. Hun sa hun trengte det så innmari. Hvor skulle hun gå forresten? På en vanlig gudstjeneste ville alle snu seg og se rart etter henne. Hvor gjør man av troen sin når man bor på gata og lever annerledes?
En venn av meg er gateprest. Du møter vel mange skjebner?, spør folk ham iblant. Da svarer han enkelt og klokt: Jeg møter mange fine mennesker!
En skjebne er et liv som bare ble slik det måtte bli. Man fikk en rolle utdelt og må spille den til alt er over. Evangeliet er en protest mot rollespill og skjebnetenkning.
Mange av menneskene Jesus møtte hadde båret sine skjebner tålmodig i år etter år, som fattige, syke, utstøtte og urene. Jesus snudde opp ned på rang og roller. Han satte den minste høyest og den siste først.
En gang han var i selskap sa han følgende til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld.
Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»
I bibelen betyr det å sitte ved samme bord mer enn å spise suppe sammen. Å sitte ved samme bord er å bli hverandres venn. Hvis du blir venn med en som har vært utstøtt og sett ned på – skal du velsignes. Gud vil være med deg.
Det skjer mye fint rundt bordene i Vår Frue kirke. Vi opplever noe av det alle går og lengter etter. Et sted å høre til. Et sted å være menneske. Ikke bare rusmisbruker, fattig og fremmed. Ikke bare vanlig, velstående og vellykket. Rundt bordet er vi mennesker sammen. Roller byttes og brytes. Gode ting skjer. Vi løfter hverandre. Og vi løftes av ham som oppsøkte de marginaliserte og som trives best i dårlig selskap.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører "Now we take this feeble body" med Kristin Asbjørnsen.
