Teksten er hentet fra Luk. 2, 41-52.
Jesus har vært tenåring. Det synes jeg er fint å tenke på. Verdens frelser vokste ut av både krybben og bleiene og hjemmets trygge vegger.
Jesus var sikkert like søt og nusselig som andre babyer da han ble født, og som smågutt i Nasaret sjarmerte han antakelig de fleste. Sånn er jo unger. De er lette å like og får oss voksne til å føle oss verdifulle vi og.
Men så blir de tenåringer. Og da går det ikke alltid like greit, verken for tenåringene selv eller oss som både er glad i dem og ikke vet vår arme råd. Jeg husker godt den dagen jeg satt igjen på kjøkkenet og grein.
Trettenåringen min, som helt til da hadde vært pappas godjente, gav meg det glatte lag før hun slamret døra igjen bak seg, marsjerte ut og gjorde som hun selv ville. Jeg husker ikke hva det dreide seg om, og jeg hadde sikkert vært dum og ikke forstått henne. Men det jeg husker, er hvor vondt det gjorde. Eller rettere sagt: Hvor vondt det var at akkurat hun gjorde dette mot meg.
Så kanskje er det derfor jeg synes det er fint å tenke på at også Jesus var tenåring en gang. At til og med han, som var en glede for hele folket da han ble født, noen år senere kunne oppføre seg slik at foreldrene ble både fortvilet og redde. I Bibelen er det tatt med en liten beretning om dette. Ja, gutten var ikke riktig tenåring en gang. Han var bare tolv, men oppførselen var tenåringsaktig så det holder.
Da Jesus og foreldrene var på påsketur til Jerusalem, stakk han like godt av fra dem og resten av reisefølget. Josef og Maria måtte lete i tre dager før de fant ham. Han satt i templet, i ivrig samtale med en flokk voksne teologer og lærere. Han både spurte og svarte slik at tilhørerne undret seg.
Folk må ha sett noe i den bråmodne ungdommen som foreldrene kanskje ikke hadde oppdaget ennå. I alle fall må Maria og Josef ha følt seg sviktet av gutten, for det er lett å merke sårheten og smerten når Maria sier: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Hvordan kunne han, den gode, snille gutten, gjøre noe sånt mot sine egne foreldre?
Og Jesus svarer med et motspørsmål, så direkte som bare tenåringer kan: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Svaret er blitt legendarisk. Det viser at Jesus, ung som han var, allerede ante noe om sin egen, helt spesielle vei livet. Han måtte ta noen valg som var bare hans, selv om foreldrene ikke forsto det, og selv om det såret dem.
Sånn er det å bli voksen. Og sånn var det for Jesus også. Han var ikke kommet til verden for å gjøre det mamma og pappa bestemte. Han var kommet for å bli det Gud hadde bestemt ham til. Også derfor er jeg glad for at Jesus var tenåring. Hvordan skulle han ellers greid å ta sin egen beslutning om å gjøre det bare han kunne?
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører ”Alltid freidig” med SKRUK og Nymark Collective.
