Teksten er hentet fra Jak. 3,1-12.
Mange ganger vet jeg ikke hva jeg skal si. Andre ganger sier jeg altfor mye. Er det noe som stadig bekrefter min ufullkommenhet, er det ordene tungen min kan forme.
Det er noe helt spesielt med mennesketungen, - ordene som kommer ut av munnen kan både slå og lege! Det er unormalt i forhold til naturen ellers. Et fikentre kan ikke bære oliven, en vinstokk kan ikke bære fiken, og samme kilde kan ikke pumpe opp friskt og bittert vann samtidig. Men menneskets munn kan både velsigne og forbanne. Kan noen temme tungen?
Gud kan gjøre det umulige mulig. Hvorfor temmer han da ikke tungen raskere? Det aner meg at det er fordi han vil ha oss med på det han gjør, og han vet det tar lang tid å bevege oss til endring. Israelsfolkets 40-årsvandring over noen få kilometer i ørkenen sier noe om Guds tålmodighet og vår treghet. Det tar lang tid å legge bak oss motstanden mot å overgi oss til Gud som Herre.
Jesus er Gud som blir som oss. Han brukte tungen både til å være sint og til å lege, men når sinnet kom, var det berettiget og nødvendig. Han skadet ingen med tungen, i stedet prøvde han alltid å redde fra skade. Menneskeheten fikk en ny sjanse med Jesus.
Skapelsen begynte på en måte forfra igjen. Derfor sier Jakob i sitt brev når han beskriver tungens dødelige gift som vi sender ut i det ene øyeblikket og kjærlighetserklæringer i det neste: Slik behøver det ikke være!
Det er ingen lov som sier at tungen vår fortsatt for alltid må være delt som slangens! Men da må det være Jesus som setter premissene for den, ikke jeg og min egen frykt for at det er farlig å overlate alt til Gud.
Det umulige er mulig, men jeg tror det tar tid. Det fortelles om enkelte hellige kvinner og menn opp gjennom historien som tydelig kom så langt at deres tunge var styrt av den guddommelige. De visste de var elsket, og lot Gud lede alt de gjorde. Det var en bevisst holdning og handling at de tilhørte Gud, ikke bare i nøden, men i alt de sa og gjorde.
En slik overgivelse endrer adferd. Ikke som tvangshandlinger, nei det stikk motsatte faktisk. Det er mer tvang at vår munn lar seg løpe av med øyeblikkets frustrasjoner, enn når våre overflatefølelser ikke får oss ut av likevekt lenger.
Er mitt innerste vesen viss på hvem jeg er hos Gud, er det dette uttrykket som også vil komme ut av min munn. I dette ligger en hvile og frihet som er det motsatte av tvang og krav.
Så hvem kan temme tungen vår? Ikke vi selv. Men vi kan gi den til Gud bevisst og frivillig, så Han kan få begynne å arbeide med den.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører den sørafrikanske sanggruppen Ladysmith Black Mambazo synge gospelen ”Bab wetheu singenile”.
