Teksten er hentet fra Jak 4, 11-12.
Men hvem er du, som dømmer din neste?
Egentlig vil jeg heller si GOD MORGEN! For spørsmålet om hvem jeg er, er så stort. Alt for stort å begynne dagen med. For det slutter jo liksom ikke dette spørsmålet. Hvem er du? Du som dømmer – som tror du vet hvem de andre er. Hvem er du? Alt protesterer. Det er morgen og jeg har ikke fått kjent etter ennå!! Jeg vil at noen skal ønske meg en god morgen først. Eller kanskje jeg skal gjøre det selv. Ønske meg en god morgen. Se inn i speilet – se at der står jeg. Og jeg ønsker meg en god morgen – og en god dag.
Vi er bare to her i speilet nå. Jeg og den andre som ser. Gud. Som har skapt og som ser til sitt skaperverk. Også meg. Jeg tror det er sånn og da går det. Da er det mulig å gå inn i denne dagen også, når troen forteller at Gud er med. Og det store spørsmålet blir ikke så farlig heller. Eller … det blir til å bære. Og kanskje jeg skal se etter i dag, hvem det er som står der og ser på meg.
Hva har jeg med meg hit til denne dagen? Hvilke erfaringer har gjort meg til meg? Hvem er du, som dømmer din neste? Ser jeg på meg selv der i speilet med det samme blikket jeg ser de andre med? Eller er det ikke sånn at når jeg ser meg i speilet vet jeg så mye mer, som gjør at jeg forstår og kan forklare. Rynkene. Den irriterte tonen i stemmen min. Skammen og den sjenansen de andre tror er arroganse. Alle fortellingene jeg gjemmer meg bak for at de andre ikke skal spørre etter det jeg ikke kan vise fram. De andre vet ikke hvorfor jeg dekker over sorgen med tull og tøys. Alt det ser jeg når jeg ser meg i speilet.
Hvem er du? Speilet er viktig. Ikke for å telle rynker og kilo, men for å se at der er jeg. Her er jeg. Sånn er det nå. God morgen. Klarer jeg å dele det ønsket med det jeg ser i speilet, tror jeg det er lettere å ta ønsket med seg ut i dagen også. Ut til de andre. Som også bærer med seg fortellingene sine. Sorgen jeg ikke kan se, savnet jeg bare aner, men ikke vet navnet på. Glede som ikke kan deles.
Jeg som har hilst på meg selv i speilet i dag vet at jeg ikke kan vite, vet at det jeg ser ikke er alt. Jeg kan ikke være dommer i noens liv. Heller ikke mitt eget. Gud er dommer. Og Gud elsker. Det er kjærligheten jeg skal ta med meg ut til de andre. Og kanskje jeg kan gå til noen med det spørsmålet jeg fikk i dag. Hvem er du? Jeg kan ta med meg spørsmålet uten å anklage. For jeg er oftest den mest brutale dommeren, både over eget og andres liv.
Når jeg spør, innover eller utover, må jeg har med meg de mest verdifulle gavene vi mennesker kan gi hverandre, nemlig tid. Og kjærlighet.
Tal ikke ondt om hverandre, mine brødre. Den som taler ondt om en bror eller dømmer en bror, han taler ondt om loven og dømmer loven, Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den. Det er bare en som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men hvem er du, som dømmer din neste?
Vil du skrive e-post til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Ulla-Carin Börjesdotter i sangen "Se människan" skrevet av Margareta Melin og Georg Riedel.