NRK Meny
Normal

Hvem er det Gud elsker?

Det spør Hilde Sanden, prest i Metodistkirken i Horten, i ukas siste morgenandakt.

Lysstreif fra himmelen
Foto: Illustrasjon

Det hender noen ber meg være med til et sted som betyr mye for dem. Det kan være en plass i skogen, en spesiell strand, en kirke eller et atskilt rom der de bor. Da kjenner jeg alltid på en dyp ærbødighet, fordi jeg vet at det sted de da tar meg med til, bærer noe hellig i seg. Dette stedet har berørt dem, det er verd å oppsøke og ta med andre inn i.

Tre av disiplene ble en gang spurt av Jesus om de ville være med ham opp på et spesielt fjell. Det hendte han ba med alle, men ikke denne gangen. Kanskje var det så hellig for ham at han måtte dele det med noen få først? Det ble en skjellsettende opplevelse. Peter forteller om det lenge etterpå. Han sier: ”Det var så visst ikke noe vi fant på, eller en historie vi spant videre på. Nei, vi ble virkelig øyenvitner til at et stort lys senket seg over Jesus, og vi hørte en røst fra skyene som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.” Peter glemte det aldri siden. Jesus hadde hørt ordene før, nå trengte han at hans nærmeste også fikk høre og se.

Om Gud skulle rope til meg fra skyene så andre hørte det, tror jeg at jeg hadde blitt redd. Hva ville han ha sagt? Hva ville han avsløre om meg? Gud, som ser og vet alt?

Kan det hende at han ville sagt det samme til oss, som han sa til Sønnen sin? Jeg har brukt fryktelig mange år på å våge å tro det. Det er i grunnen bare Jesus som gjør at jeg tør å tro at Gud er en elskende Gud. Jesus ble et ansikt på Gud. Og Jesus forsikrer meg igjen og igjen om at Gud elsker menneskene uten unntak. Gud elsker alle. Også dem som ikke vil la seg elske.

Jeg leste om en prest som pleide å invitere til retreat. En retreat er å reise avsides, trekke seg tilbake fra travelheten, for å møte Gud. Poenget er at det er lettere å oppfatte hva Gud vil med oss når vi er stille enn når vi farer rundt med alle slags gjøremål. Det har jeg stor erfaring med selv, derfor vet jeg at det er sant. Denne presten ga et godt råd ved starten. Han sa til dem som kom til retreatstedet: ”Disse dagene skal bønnen deres være ganske enkel. Ordene er ikke så viktige, det viktige er at dere vender dere til Gud med hengivenhet! Øv dere i det! Ettersom dagene går, vil dere tydeligere og tydeligere oppfatte at Gud sier til dere: ”Jeg elsker deg!” Så fortsatte han: ”Det er disse ordene din sjel dypest sett lengter etter å høre. Så lenge du ikke har oppfattet dem, er det så mye som aldri helt faller på plass i deg. Men når du har hørt dem, faller det viktigste i deg på plass.” Jeg tenker at denne presten var klok. Denne uka har jeg selv hatt med noen på retreat, og jeg har våget å gi den samme utfordring. Vær hos Gud i hengivenhet – og vent! Kan hende dere får stadfestet hvor høyt dere er elsket!

Hvor sant er dette når livet mitt synes å rase sammen, når sykdom holder meg bundet til en seng eller rullestol, eller når sorg fyller meg til randen? Finnes Guds kjærlighet noe sted i meg da? Trøsten for meg er at selv om Jesus led så fryktelig, ble han likevel aldri fratatt Guds kjærlighet. Slik er det kanskje aller mest i de mørke dagene vi trenger å høre fra Gud selv: ”Frykt ikke, mitt barn. Jeg elsker deg! Len deg inntil meg! Jeg skal bære deg gjennom!”