Teksten er fra Salme 119, 9-16.
Vegvesenet har hatt en kampanje en stund, med noen talende og fine bilder langs veien. ”Husk bilbelte” er budskapet, men det er ingen pekefinger på noen av bildene. På plakatene ser man to mennesker som åpenbart er glad i hverandre. Man ser ikke engang noe bilbelte. Men et annet belte. Armen fra den ene går som et diagonalt belte over den andre. Selve omfavnelsen er et belte. Og en god grunn til å ta vare på deg selv: Nemlig at noen er glad i deg. Båndet er kjærlighet.
Hvordan kan kjærlighet bli et bånd, et belte? Gjør ikke bånd oss litt ufrie?
Jo, kjærligheten gjør oss på en måte bundet. Det er det denne bilbelte-kampanjen prøver å si: Noen er glad i deg, du kan ikke bare ture frem som en gærning, -om du selv er likeglad, så er det andre som ikke er likeglade. Nei, de er glad i deg. Kjærligheten gjør at vi ikke bare kan leve for oss selv, -kjærligheten binder oss på en måte.
Det kan selvsagt også oppleves litt klamt enkelte ganger. Tenåringstiden kan for eksempel for mange være en prøve på hvordan det er å bli elsket av noen man vil frigjøre seg fra. Man må føle seg fri, for å kunne elske, for å kunne binde seg. Men da gir det mening. Kjærligheten gjør at vi ikke bare kan leve for oss selv. Den binder oss på mange måter. Og er likevel en lykke.
Salmenes bok i Bibelen renner over av begeistring for noe mange vanligvis ikke lar seg begeistre over, kjærligheten til lover og bud. Forfatteren av salme 119 sier det sånn:
”Når jeg vandrer etter dine lovbud, er jeg glad som om jeg hadde all rikdom.
Jeg vil grunne på dine påbud og tenke på dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord.”
Det høres ikke ut som om budene er tredd nedover hodet hans. De er hans lyst og glede. Hvordan kan det ha seg? Jeg kjenner jo ikke forfatteren, vi vet ikke engang hvem det er. Men jeg kjenner på den verdighet som budene formidler. De forteller noe godt om oss. De forteller hvem vi er, som en grunnlov definerer et land. Budene forteller at vi er solidariske vesener, og at egoisme er umenneskelig.
De forteller at vi er betrodd et stort ansvar som forvaltere, at vi er mer enn enslige forbrukere. De forteller at vi alle er Guds hellige eiendom med en ukrenkelig verdi. Ikke minst forteller de at vi er skapt til å elske, og enda mer at vi er elsket. Ja, budene er et belte. Man binder dem rundt seg, av egen fri vilje.
”Jeg vil grunne på dine påbud og tenke på dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord”, sa salmisten. Han ville ikke glemme dem.
Husk du også, noen er glad i deg.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Sunnmøre Kristelege Ungdomskor, SKRUK, under ledelse av per Oddvar Hildre, synge ”Alltid freidig”.
