Teksten er hentet fra Matt. 8, 5-13.
Jeg husker en av mine første dager som Oberst i Forsvaret. Rett fra sivilt yrke hadde jeg ikke vent meg til strukturen på denne arbeidsplassen, og jeg kastet frem en ide jeg hadde som et innspill til senere drøfting. Dagen etter da jeg kom på jobb, var ideen realisert. Og jeg var mange erfaringstimer rikere om hvordan et system må fungere når en er i en slik kontekst. Med vanskelige og livsviktige oppdrag. Hvor liv og død avgjøres av effektivitet og handlingsdyktighet.
Det er denne virkeligheten han kom fra – offiseren i den romerske hær som ba Jesus om et under – om at tjenestegutten hans skulle bli frisk!
Jeg kommer sa Jesus! Det behøver du ikke sa offiseren, for når jeg har det slik hos meg at bare jeg sier en ting så skjer det, gjelder vel det mer hos deg, som står med Guds kommandoansvar! Jesus ble imponert: ”En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel.” Og gutten ble frisk.
Han hadde skjønt hvem Jesus var, og hadde troen i sitt hjerte! Selv han – som en ikke kunne vente noe slikt fra – hadde opplevd hvordan lengselen etter Gud ga han troen i Kristus.
Jeg ser det ofte i min egen kirke, domkirken i Oslo.
Hver dag i uken – og om helgene også om natten - er den åpen for folk. Og de mange bønnelappene og blomstene som de besøkende legger fra seg på bønnealteret i sydskipet, vitner om at det er det de føler – folk: Lengselen etter Gud som gir tro til møte med Kristus!
Jeg satt her en dag – for å møte mennesker. Da kommer han – fjern i blikket og loslitt i klærne. Han stoppet opp foran inngangen til døpefonten og ville inn – men betenkte seg. Så bøyde han seg og knyttet opp sine sko, tok dem av – og strømpene. Gikk barbent inn, knelte ned foran Maria og barnet. Jeg snudde meg og lot han ha sin lille gudstjeneste for seg selv. To minutter senere gikk han forbi meg. Blikket hadde fått liv – det var nesten så han smilte når han gikk ut av kirken til en ny dags kamp mot fattigdom.
Da hører jeg en mor snakke med gutten sin bak meg! Han spør om motivene i taket, og mamma forklarer. Men så har han nok lagt merke til malingflakene som sprekker opp – og sier – ”Du, mamma, nå er det blitt ozonhull i himmelen – Det gjør gulvet til Gud ikke helt tett lenger – Det kan bli et problem!”
Da kjente jeg at jeg der og da hadde hatt min andaktsstund denne dagen. Konkret og direkte. Gjennom en liten gutt og en loslitt mann. Gutten som ubevisst forkynte kristentroens sentrale tema. Det er skapt hull i gulvet til Gud – så han gjennom Kristus kan komme nær oss mennesker. Og bekreftelsen: glimtet av Guds nærvær i den loslittes hverdag. Det er under det! Som viser hvordan troen lever sitt liv i vår hverdag!
Vil du skrive e-post til Olav Dag Hauge, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Ole Paus synge sin versjon av ”Nærmere deg min Gud”.