Teksten er hentet fra Jes. 42, 5–9.
Jeg blir alltid tankefull sånn ved begynnelsen av et nytt år. Ser bakover og spør meg selv hva jeg fikk ut av året som gikk. Ser framover og undrer: Hva vil dette året bringe, tro?
Og så har jeg lært meg å se oppover i samme slengen: Opp mot ham som møter oss denne morgenen med følgende erklæring om sitt forhold til oss:” Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd.”
Flere steder i Bibelen kan jeg lese noe lignende: Løfter om at Gud holder oss i sin hånd. Jeg velger å tro at dette gjelder meg – og prøver å se det for meg: Meg selv som et lite barn – eller som en miniatyrvoksen, for det er vel det jeg faktisk er – sittende midt i den store hånda til Gud – mens han lar sitt blikk hvile trøstefullt på meg.
I handa til Gud er et godt sted å være – med alt det som er mitt liv. Og ditt – om du vil…
I året som har gått har jeg truffet mennesker som velger å holde hus i Guds hånd med alle sine gleder og bekymringer, spørsmål og manglende svar, sorg og smerte. Felles for dem alle er at de sier et eller annet i denne leia: ”Hadde jeg ikke trodd på Gud nå, vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg…”
Og det er ikke bare de som kjenner livet som en slitsom vandring i tung snø, som sier det sånn. Også mennesker som har seilt i medvind, skjønner at det skal en sterk rygg til å bære gode dager og uttrykker glede over for at de befinner seg midt i Guds omsorg med den sårbare suksessen de har for tida: Det gir en annerledes trygghet – og det trenger de.
På den andre siden har jeg møtt mennesker som strever med livet uten å ville involvere Gud i sine sårede erfaringer og risikofylte framtid. Fra mitt ståsted går de glipp av en mulighet til hjelp som jeg skulle ønske jeg var bedre til å formidle for dem…
Jo da, jeg kan jo skjønne at det er skummelt å trekke Gud inn i livet, dersom den måten å håndtere livets utfordringer på, kjennes helt uvant. Men slik jeg ser det, handler det om å slutte å henge i løse lufta for så å lande i den store trygge handa til Gud…
Kan det være så farlig da?
Hvis handa viser seg å tilhøre en av de onde kjempene vi finner i eventyrene, er det neppe en trygg neve å lande i. Men dersom handa tilhører Han som også sier ”jeg har kalt deg i rettferd”, altså lagt alt til rette for det beste for deg, da er den forflytningen trygg selv om den er fremmed.
Jeg, Herren, har grepet din hånd… Og holder deg godt i min. Der er det trygt å være.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Sisters of Glory i denne versjonen av negro-spiritualen: ”He’s got the whole world in his hand”.
