Teksten er hentet fra Forkynneren 3, 11.
Hvem er det egentlig som tilhører Gud? Er det de som gjør rett og skjell for seg? Er det de som går i kirken? Eller er det flere enn vi tror?
Mange jeg har møtt er usikre på svaret, ofte er de mest usikre på seg selv. ”Jeg vet ikke om jeg tilhører Gud eller kan kalle meg en kristen”, sier de, ”jeg går ikke i kirken, men jeg tror på min egen måte,” – redde for at de skal presses inn i noe som blir unaturlig for dem.
Jeg forstår denne frykten. Kirken har selv opp gjennom tidene bidratt til å gi mange forståelsen av at de måtte flytte ut av seg selv om Kristus skulle flytte inn. Mer unaturlig og galt kan det ikke bli.
Skulle vi bli fremmede i eget liv for å tro på Gud, er det eneste rette å si ”Nei, dette vil jeg ikke!” Men sannheten er at slik er det ikke. Sannheten er at det nettopp er for å falle på plass i vårt eget liv at Jesus kommer til oss .
Jeg kjenner en prest som er blitt gammel nå. Han kjente hovedstadens uteliggere bedre enn de fleste. De spisset ørene når han med varm myndighet sa til dem: ”Alle mennesker på jorden er Guds barn, det er bare ikke alle som har erkjent farskapet hans ennå. Dere tilhører Gud, alt dere har å gjøre er å tro at jeg snakker sant!
Det var dette Jesus kom for å si!” De trodde ham, fordi de kjente ham. Og de trengte forsikringen om at Gud var der også for dem.
For livet krever sitt. Det er i hverdagens liv vi behøver Gud, noen ganger mer enn ellers. Vi behøver ikke en Gud som oppfyller en bestemt tankerekke, det er i så fall bare for å klø intellektet vårt. Nei, vi trenger en Gud som vi kjenner berøringen av, en Gud vi kan erfare i kroppen, ikke nødvendigvis som merkelige mirakler, men som en visshet at Han er der!
Jeg møtte ei bygdekvinne i sommer som nok sjelden setter sine ben i kirken. Men hun var et spill levende menneske som fort satte ord på det hun tenkte. Hun fortalte om mange hendelser i sitt liv, og stadig hørte jeg henne si: ”Det var nok handa til Far, det, som gjorde det! Det var nok han Far som hjalp oss…” Hun hadde ikke sett verken engler eller andre lysende skikkelser, men hun visste at ”handa” til Gud fantes i hennes verden og i hennes erfaring.
Det er dette Gud lengter etter: Å hjelpe oss til å se at Han er rundt oss på alle kanter! At Han er mer interessert i vår hverdag enn vi kanskje er selv. Og med 100 røde smilestreker prøver han å fortelle oss hver eneste dag hvor høyt Han elsker oss.
For at vi skal våge oss nærmere både ham og oss selv og vår egen virkelighet. Han ER ingen avstandsgud. Han er nærmere oss enn vår egen pust. Med kjærlighet som stryker oss over kinnet.
C. S. Lewis, forfatteren og teologiprofessoren fra England, som noen vil huske fra filmen Shadowlands, sa mange visdomsord. Ett av dem var dette: ”Hver idè vi danner oss av Gud, må han nådig riste av oss.
Det mest velsignede resultat av våre bønner er når vi begynner å tenke: ”Men dette visste jeg ikke…! Dette hadde jeg aldri drømt om…!”
Han hadde lært å dokumentere sine ideer, C. S. Lewis, - men i møte med kjærlighetens Gud ble han like overrasket som da han i godt voksen alder møtte kvinnen i sitt liv. Kjærligheten overrasker alltid. Den berører. Gir oss nye erfaringer vi ikke trodde var mulig. Slik er det med Gud! Han er vel verd å søke nærmere….. Jeg lover deg noen aha-opplevelser.
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.