Teksten er hentet fra Salme 96, 11-13.
En god venn av meg satt oppe i fjellet for å søke Gud. Hun hadde behov for å ta noen dager langt borte fra arbeidets mas og jag, og reiste såpass vekk at det som ropte på å bli gjort, var utenfor rekkevidde.
Det var tredje dagen alene. Alle tankene som surret i hodet lenge etter at hun hadde kommet til fjells, hadde endelig stilnet. Solen stekte, noen trær under henne blåste i vinden. Plutselig hørte hun melodien i suset fra trærne.
En annen slags melodi enn den hun hørte på radioen hjemme. Hun hadde aldri tenkt på at trærne sang. Før hun visste ordet av det, spurte hun ut i luften: ”Jesus, er det englene som synger i trærne?” Svaret var der umiddelbart, for det er forunderlig hvor lett det er å høre Guds røst når en er blitt stille, - ”Nei”, svarte han, ”det er ikke englene som synger. Det er jeg!”
”Da ble jeg plutselig lei meg,” fortalte min venninne og spurte tilbake: ”hvorfor lar du trærne høre sangen din? Hvorfor lar du aldri meg høre deg synge?” Da svarte han: ”Jeg synger for deg ofte, men du er aldri stille lenge nok til å høre.”
”Da begynte jeg nesten å gråte”, fortsatte hun, ”men jeg sa: Kan du ikke synge en sang for meg nå?” ”Jo,” svarte han, ”med glede, - for nå vet jeg du lytter. Jeg skal synge min favorittsang for deg.”
”Og så sang han”, fortalte hun, og hun ga meg teksten på den. Jeg tror hun hadde oppfattet 6 vers. Rytmisk og stilren, vakker både i språk og melodi. Hun glemte aldri ordene.
Det var en sang om hvor høyt elsket hun var av Gud, hvordan alt han hadde skapt var for å vise henne sin kjærlighet. Og hvor alt det skapte forkynte Hans herlighet uavbrutt! Han sang om hvordan han ikke kunne la være å komme til jorden for å vise henne at Gud var en nådig Gud. ”Du mitt barn, er det dyreste jeg eier! Hvor du er, omslutter jeg deg med kjærlighet!”
Min venn, Stephanie, har hatt mange møter med Kristus siden det. Hennes erfaringer med ham viser henne stadig nye sider ved ham. Hennes tro er ingen tankeflukt eller argumentasjonsrekke lenger, den er en kjærlighetsrelasjon.
Hva skal vi med teorier om livet, hvis vi ikke tør å leve? Hva skal vi med ideer om Gud, hvis vi ikke kan lære ham å kjenne?
”Det er greit å høre om andres erfaringer med Gud”, hender det at noen sier til meg, ”men selv blir jeg mismodig av det. Jeg blir rent ut sagt misunnelig, for jeg er ikke slik, jeg. Jeg opplever aldri noe sånt!”
Er erfaringer med Gud bare for helt spesielle? Eller går det an å øves i å lytte, så vi begynner å oppfatte Guds kjærlighetssanger bakenfor suset og jaget og kravene? Å gå av karusellen innimellom for å komme à jour med livets egentlige rytme...
En dag nærmest datt det inn en fremmed mann på mitt kontor. Etter å ha stilt et spørsmål han visste han ikke ville få svar på, kom hans egentlige ærend fram: ”Hvor er mitt lønnkammer?” spurte han. For ham var det livsnødvendig å finne stedet hvor han trodde det var mulig å møte Gud i sitt eget liv.
Intuisjonen hans fortalte at et slikt sted fantes – også for ham, men han visste ikke hvor. Stephanie stakk til fjells. Selv kan jeg dra på hytta alene, eller reise på en retrett hvor jeg hjelpes til å være stille flere dager i strekk, eller rett og slett sette meg i godstolen hjemme og for en gangs skyld stenge verden ute over noen timer.
Der kan jeg være hos Gud alene – og la tankene flyte som de vil. Er jeg bare stille lenge nok, formidler han seg alltid. Forskjellig hver gang, - og bestandig like overraskende. Det er det som gjør lønnkammeret til livets mest spennende rom.
Både den som bor i slott og den som bor på gata har fått tildelt hvert sitt lønnkammer. Der er det ingen forskjell. Men hvert rom er unikt innredet, spesielt for den som eier det.
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.
