Teksten er hentet fra Jesaia 55, 1-3.
Mannen som møtte meg var ung, vakker og framgangsrik. Han hadde en spennende og utfordrende jobb, god økonomi. Han bodde godt. Men det var vanskelig å slå seg til ro, vite hva han egentlig skulle bruke livet sitt til. "Livet går sin gang", sa han, "jeg har alt jeg trenger materielt sett. Men det hjelper ikke. Jeg bærer på en tomhet, som jeg snart ikke greier å holde ut lenger. Men jeg vet ikke hva jeg skal fylle den med."
En slik erkjennelse er det mye håp i. Når jeg kommer dit at jeg våger å stikke fingeren i jorda og innrømme at jeg tørster etter noe mer enn det jeg ser rundt meg, først da er det mulig å finne ut av hva jeg lengter etter. Ikke alle våger en slik selverkjennelse. Mange opplever at hver dag følger sin egen rytme, og selv følger de bare med i jaget av dagens mange krav, - da er det stor sjanse for å veve seg inn i sin egen innbilte kokong og tro at dette er livet.
Det er som profeten Jesaja prøver å riste litt ubalanse inn i oss denne mandagsmorgenen: "Hør", sier han, ?hvorfor bruker dere penger til det som ikke er brød, og lønnen for deres arbeid til det som ikke metter?"
Er det det vi gjør? Metter ikke det å få god råd? Metter ikke utenlandsreisene og stadig barskere utfordringer? Eller er sannheten den at de i stedet bare skaper ny og større tørst? Og tilfredsstiller mindre enn før - jo mer vi har av det? Det handler ikke om hvor og hvordan jeg spiser min frokost, men om livet bakenfor det. Vi skal være svært takknemlig om vi har mat på bordet, det er sikkert, men vi vet at selv med det, går det an å være ulykkelig og lengtende?
Jeg har hørt noe om at dette året 2003 er bestemt til å være ferskvannets år for å markere hvor viktig det er med rent og godt vann på jorden, noe det blir mindre og mindre av. Som jorden trenger friskt vann, slik trenger vi mennesker levende vannkilder å øse av. Ellers står våre indre liv i fare for å dø. Og da spiller det liten rolle om kroppen er syk eller frisk. Jo før vi erkjenner vår innerste tørst, jo bedre er det.
Det er en som hører det ropet, hva enten vi bor i et velstandsland eller et fattigdommens. Han er ikke sen med å svare, spørsmålet er om vi hører: "Hør", sier han, "alle som tørster, kom til meg og få vann! Kom, dere som ikke har penger! Kjøp korn, så dere kan spise, ja, kom og kjøp uten penger, uten betaling vin og melk! Hør, ja bare hør på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter. Vend øret hit og kom til meg, hør så skal dere få leve. Jeg vil slutte en evig pakt med dere og vise dere evig troskap!"
Jeg har lenge lyttet til den røsten. Det er en overflodsrøst om de levende vannkilder. Den forsterker tørsten min og lengselen etter å finne det eller den jeg tørster etter.
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.