Teksten er hentet fra Salme 119, 130-131.
De var mennesker som aldri hadde kjent seg hjemme i noen kirke. Mange i søskenflokken hadde meldt seg ut av kirken i ung alder. Livet hadde fart hardt med dem, - de trodde ikke på de forenklede sannheter som en del uerfarne kirkens tjenere hadde prøvd å omvende dem med.
Det de hadde respekt for, var naturens krefter. Livet hadde lært dem å spille på lag med dem, og den Gud som fantes bakenfor storm og stille hadde de en ærbødighet for, som ingen kunne ta fra dem.
En dag var tiden inne for Gud til å møte deres hjerter sterkere enn før. ”Timing” er et av Guds kjennetegn. Den stemmer ikke alltid med våre ideer. Men vår Herre har sin forunderlige iverksettelse av den.
I en bakgård i en kirke møtte de en kvinne som elsket Gud, og som hadde evnen til å se sine medmennesker. Tilsynelatende tilfeldig møtte de henne der, og de kjente med en gang at de ble favnet.
I løpet av de neste minuttene fikk den ene en oppringning på telefonen om at hennes mann et annet sted i landet hadde blitt plutselig alvorlig syk, det stod om livet.
Gudsmennesket tok dem raskt inn i kirken og ba til Gud. Gud, som var stormens og bølgenes Gud, hadde ført dem inn i denne ly av en havn, presis i det øyeblikk i livet som de trengte og var moden for å ta imot hjelp fra Gud gjennom et menneske på jorden.
Et par år senere var de i kirken igjen. En i familien skulle gifte seg, og de skulle pynte kirken til bryllupsdagen. Markblomster ble båret inn. Stille gikk de og satte blomster i vaser. Jeg møtte dem der inne.
Tårene rant nedover kinnene. I dyp takknemlighet og i møte med den hellige Gud – i et kirkerom – hvor han hadde berørt dem før. Kirkens hellige rom åpnet seg for dem og de tok av seg sjelens beskyttende sko og lot seg favne av guddommens hellige hender.
En Gud som elsker. En Kristus som bøyer seg ned og rører ved våre hjerters sår. En Ånd som puster på oss med legedommens åndedrett. Treenighetens Gud er virkeligheten vi beveger oss i. Han vet hva timing er, og han vet når vi er modne for å ta imot en hellig berøring. Da er det ikke tankebygninger som teller, - nei det er i kroppen vi erfarer ham, så får den reagere som den selv vil.
Vi kan rope på Gud og tro at han er døv. Vi kan gjøre opp våre egne forestillinger ut fra livets erfaring. Vi kan bestemme oss for å snu ryggen til det vi er blitt skuffet av. Plutselig er tiden der, den hellige time, hvor Gud berører og våre forsvarsverk fordamper.
Hvem kan stå seg mot den største kjærlighet av alle? Den smelter isfjellet i oss, og vi får se Gud! Øyeblikket er hans, og VI oppdager at vi alltid har vært i Hans hender!