Teksten er hentet fra Filipperne 2, 6-11.
Hvis du heter Anne eller Anna, kan du lytte ekstra nøye nå.
Vi lever i et nådeløst samfunn. Vi møtes med krav og froventninger på alle kanter. Krav om å være vakre, morsomme, populære, krav om gode karakterer, krav om å være vellykket, rik og tiltrekkende, krav om å fikse både jobb og hjem og attpåtil ha morsomme fritidsinteresser, krav om alltid å rekke mer, men virke uanstrengt og balansert – og nåde den som faller igjennom eller blir hengende etter.
En ung dame sa det omtrent sånn. Hun heter Anna. Navnet betyr nådig eller nådefull. Da Anna var liten, fortalte hun, var hun ikke særlig tilfreds med foreldrenes navnevalg. Hvorfor kunne hun ikke heller vært skjønne, strålende Helena eller fremgangsrike, seirende Victoria?
Men etter som årene hadde gått, var hun blitt mer og mer glad i navnet sitt og i hva det betyr. Som ung voksen, mens hun strevde med å strekke til og lykkes, hadde hun fått merke den frigjørende nåden. Det er ikke nødvendig å innfri alle krav. Man får komme som man er, med all sin utilstrekkelighet. Det er i orden å ikke nå opp, når Guds nåde når ned til oss. Etter hvert var det blitt riktig godt for Anna å bære nådenavnet.
Anna hadde møtt Jesus. Han er full av nåde midt i vår nådeløse verden, og går konsekvent den motsatte veien av hva mennesker forventer. En av de aller eldste kristne sangene som finnes, handler om dette. Paulus siterer sangen i brevet til menigheten i Filippi.
«Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyet ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn.»
Lytt litt ekstra nøye igjen. «Han var i Guds skikkelse.» Jesus var den øverste av alle, men dette var ikke noe han hadde karret til seg i klatresamfunnet: «Han så det ikke som et rov å være Gud lik.» Selv om Jesus eide alle himmelens goder, tviholdt han ikke på dem: «Han gav avkall på sitt eget.»
Og selv om han kunne ha forlangt at andre stod på pinne for ham, tok han på seg «tjenerskikkelse og ble mennesker lik». I stedet for å undertrykke andre og leve høyt på deres bekostning, betalte han selv den høyest tenkelige pris: Han «fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.»
Jesus ble selv offer for det nådeløse samfunn med dets krav om styrke, skjønnhet og fremgang. Nettopp derfor kan han møte alle som strever med å strekke til, med nåde. Det gjelder også deg som ikke heter Anne eller Anna eller Johannes eller Hans – men lyttet likevel.
Vil du skrive e-post til Knut Grønvik, kan du gjøre det her.
Vi hører Carola synge "För att du inte".