God morgen. I dag skal det handle om bønn, og jeg må med en gang meddele at jeg er svak for faste formuleringer.
I samtale med foreldre som skal bære barn til dåp slår jeg ofte et slag for den enkleste aftenbønn eller kveldssang. Langt, langt flere enn jeg hadde trodd har faktisk vokst opp med for eksempel: ”Kjære Gud jeg har det godt.” Ofte er det en bestemor, en tante eller onkel som har tatt ansvar. Den mest kjente bønneformulering er et Bibelsitat. Jeg tar det på det som snart er gammelmåten:
Fader vår, du som er i himmelen! Når jeg ber bønna vet jeg kanskje ikke alltid helt hva jeg ber om? Tenker kanskje ikke over innholdet i de innlærte formuleringene? I hvert fall ikke hver gang. Jeg ser kanskje heller ikke de store mulighetene som ligger i ordene som rettes mot Gud? Men ordene står der - uansett. Mektige. Kraftfulle. Utfordrende.
Kanskje Jesu tanke var å gi ord – ord som kan brukes i alle sammenhenger. Et forbindelsesledd til Gud som alltid fungerer. Også når vi mangler ord.
Gjennom innlærte setninger, som holder seg langt inn i senilitetens verden. Ja, for dere skal vite at sjelden er talekoret under Fadervår sterkere enn på sykehjemmet ved avdelingen for demente.
I Matteus-evangeliet er bønnen en del av Bergprekenen, altså en del av Jesu undervisning om Guds rike og det nye livet. Fader vår er da som et eksempel: Slik skal dere be! ”…Når dere ber skal dere ikke ramse opp ord,” sier Jesus.
Bak trangen til å bruke mange ord tenker jeg at det ligger en oppfatning av at Gud kan tvinges. Bare vi tar hardt nok i, og holder på lenge nok. På denne måten kan bønnhørelse bli noe menneskene selv kan rå over. Bare du sier nok, gjør nok, tror nok, så… Men Gud er ingen colaautomat som du bare putter penger på og får som bestilt. Jesu begrunnelse for å be er en annen: ”…dere har en Far som vet hva dere trenger…” –Snakk med han.
Jeg kjenner en dame som snakker mye med Gud. Hun har nok av tid, og hun har godt av det selv, sier hun. Hun er mye syk. At hun ofte må gjøre inngrep og ikke tåler smertestillende gjør det ikke bedre. Fadervår er hennes smertelindring og angstdemper. Hun sier det virker, selv om legen trekker på smilebåndene av henne.
«Å be, det er å snakke med Gud, sier hun. Som til en god venn som alltid er der, som aldri svikter, som gjør meg rolig. En jeg kan snakke med om alt, til og med det ingen andre får vite om. Av og til finner jeg ikke ord heller,» sier hun. «Hva gjør du da?», spør jeg. «Da er jeg bare helt stille, -eller så ber jeg Fadervår, en gang til.»
