Kven er du? Dess meir ekte interesse i spørsmålet, di meir kan svaret kome til å bety. Eg nøyer meg ikkje lenger med rykter om din person. Eg vil høyre frå din eigen munn. Kven er du? Det hadde gått mange rykter om døyparen Johannes, rykter som gjorde den religiøse makta uroleg. Prestar og levittar vart sende for å spørje han: Kven er du? Han svara beint ut, står det i Johs 1:
”Eg er ikkje Messias.”
”Kven er du då”, spurde dei, ”er du Elia?”
”Nei, det er eg ikkje”, svara han.
”Er du profeten?” ”Nei”, sa han.
”Sei oss då kven du er”, sa dei, ”så vi kan
ha eit svar til dei som har sendt oss.
Kva seier du om deg sjølv?”
Han sa:
”Eg er ei røyst som ropar i øydemarka:
Gjer vegen bein for Herren, som profeten Jesaja har sagt”.
Eg veit ikkje om Makta vart meir roleg etter det svaret. ”Midt i mellom dykk står ein som de ikkje kjenner, han som kjem etter meg, og som eg ikkje er verdig til å løyse skoreima åt”. Det svaret grip meg djupt. Kven er du, Johannes? Eg? Kjernen i mitt liv, meininga med mitt liv, grunnen til at eg er her – er å peike på den som er større enn meg, den ukjende mellom dykk, Gud mellom dykk, Herren sjølv.
Denne kalenderdagen er vigd til FNs menneskerettar. Det er ein menneskerett å bli sett og høyrt, å få rom til å svare på spørsmålet: Kven er du? Det er ein menneskerett at svaret blir respektert, at det er plass for meg i denne verda slik eg er. Men det er også ein menneskerett å sjå nokon, peike på, eller sjølv peike på det som er større enn meg. Og den største av alle menneskerettar er å få kontakt med kjelda for det menneskelege, eller som vi vil seie det i den kristne kyrkja: med Skaparen, han som vi lever og rører oss og er til i.
Å Gud, det er advent. Herren er nær. Han som eg ikkje er verdig til å løyse skoreimene åt. Han byr på heile seg. Han rører ved mi sjel, mi ånd og min kropp. Han kviskrar i mitt indre øyre: Kven er du? Og eg svarar, med skjelvande hjarte, i naken tru: Eg er din.
Geir Gundersen