Herren er min hyrde

Kan salmen som starter slik sies med troverdighet i våre dager, spør Hilde-Anette Løvenskiold Kvam.

Jesus velsigner
Foto: Oxygen Multimedia Ministries

Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting!

Slik starter salmen vår i dag. En salme som tusenvis av mennesker har søkt trøst og håp igjennom i flere tusen år. Vi tar oss tid til å lese hele:

1 En Davids-salme.
Herren er min hyrde,
jeg mangler ingen ting.
2 Han lar meg ligge i grønne enger;
han fører meg til vann der jeg finner hvile,
3 og gir meg ny kraft.
Han leder meg på de rette stier
for sitt navns skyld.
4 Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke for noe vondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav, de trøster meg.
5 Du dekker bord for meg
like for øynene på mine fiender.
Du salver mitt hode med olje,
mitt beger flyter over.
6 Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg får bo i Herrens hus
gjennom lange tider.

Sal 23,1–6

Hvem kan ta disse ordene i sin munn i våre dager? Vil ikke det være i beste fall å fortrenge sannheten? Dersom du kjenner etter, kan du si: Herren er min hyrde jeg mangler ingenting? De fleste vil alltid føle at de mangler noe eller savner noe eller kjenner på utilstrekkelighet. Kan vi fremsi denne salmen med troverdighet?

Ja, det tror jeg. Når jeg har min trøst i Gud kan jeg både kjenne på menneskelige savn og sårbarhet, men samtidig kunne erfare Guds store omsorg.

Det er noe helt spesielt med Guds omsorg. Tross store savn i livet, tross smerter eller fortvilelse, så kan Gud komme til oss med sin omsorg på en slik måte at hvert ord i denne samlen er sann. Fellesskapet og tryggheten ligger på et annet nivå enn bare det målbare vi ser med det blotte øye.

Mennesker er blitt torturert og fengslet for sin tros skyld, men har likevel med overbevisning kunne fremsi denne salmen. De har en skatt så stor at ingen her i verden kan klare å røve den fra dem. Men hvordan kan vi vanlige mennesker få denne erfaringen av en total trygghet og tilhørighet? Må vi først presses til yttergrensen, må vi oppleve store livskriser, utsettes for yttergrensen av hva vi kan klare?

Nei, min erfaring er ikke slik. Guds velsignelser kommer til oss uanmeldt og vi kan trene oss på å se de. Det handler altså om å tørre å åpne seg for å se med troens øye. Tørre å våge og tro at det Gud sier, er sant. Han kaller oss inn i et felleskap med seg selv og hele den verdensvide kirken.

Vi skal ikke gå på den veien alene, men sammen med andre som også kan være med å peke på Guds velsignlser og Guds omsorg nå livet butter imot.