Snakker jeg med Helga Byfuglien? Midt i middagshvilen er jeg blitt vekket av telefonen, ikke første gang: Der er en på tråden som presenterer seg, som om vi nesten var kjente. Ikke for å selge noe, men for å spørre om støtte til et godt formål.
Slike henvendelser håndterer vi forskjellig, noe avhengig av humør og situasjon, men mest av formål for støtten. Jeg må vedgå at jeg ikke alltid er like forekommende……
Der er mye nød, og derfor mange gode formål å støtte, både hjemme og ute. Ingen kan støtte alt, men de aller fleste kan gi til noe. Vi lever i et land med stor privat velstand, mange av oss tjener ganske mye til eget forbruk. Derfor har vi noe å dele og vi har en plikt til det.
Det handler derfor mye om å velge. Og derfor trenger vi direkte utfordringer, for å få det puffet som gjør at gode tanker blir til handlinger som kommer våre medmennesker til gode.
I Bibelen, i 2. Kor. 6, står det blant annet: Gud elsker en glad giver. Hva betyr det?
Det er flere måter å tolke det på. Jeg tenker slik: Som medmenneske som ønsker å leve rett og vise ansvar og omsorg for andre, vil jeg gi penger, for slik å lindre nød og gi videre det jeg selv tror på, nemlig det gode budskap om Jesus.
Derfor er det godt at der finnes mennesker og organisasjoner som kan hjelpe meg slik at gavene kommer til den som trenger mitt bidrag. Det er jeg glad for. Men jeg kan ikke gi til alle som spør meg, gjennom telefon, via brev eller på gaten.
Derfor har jeg gjort et valg, utfra det jeg anser som gode formål og trygge formidlere: Jeg har forpliktet meg til faste beløp, som det går greit å betale gjennom bank.
Det har mange fordeler – for det går av seg selv.
Og så vet jeg at selv om jeg får ytterligere forespørsler, så kan jeg ærlig si: Jeg tror ikke jeg skal støtte det, for jeg forpliktet meg til det som jeg vil gi fast hver måned.
Selvsagt kan også jeg dele mer – og dette er ikke ment som noen fremheving av min offervilje.
Men poenget mitt er dette: Den som ønsker å gi, med glede, gjør lurt i å gjøre noen valg, så ikke det hele blir befengt med dårlig samvittighet og telefonspørrere blir møtt med en sur og gretten stemme.
Som folk i et av verdens rikeste land har vi en særlig forpliktelse til å dele. Vi er altfor flinke til å forsvare og forklare vårt eget forbruk og beundre hverandres nyanskaffelser. Det er dessverre ikke slik at de som har mest, gir mest.
Erfaringer tilsier at eldre, som ofte har mindre, deler adskillig mer enn dem som er på inntektstoppen, sett i forhold til inntekt.
Gud elsker en glad giver. Der er mange muligheter til å bli det, for mange organisasjoner står i kø for å hjelpe deg med det. Mange trenger det du vil og kan gi – og det gir glede og opplevelse av mening å lindre andres nød. Du blir en medarbeider for Gud gjennom andres arbeid og innsats. Det er flott og meningsfylt!
Vil du skrive e-post til Helga Haugland Byfuglien, kan du gjøre det her.