Alle mennesker er ganske sårbare. Utad kan de fleste av oss virke både tøffe, hardhudet og lett overfladiske. Når jeg treffer kjente har jeg ofte lett for å spørre litt kjapt: ”Hvordan går det da?” Og de fleste svarer like kjapt: ”Jo takk, bare bra.”
Og det svarer vi nesten uansett hvordan livet faktisk er. Vi gjemmer oss for hverandre, og i perioder gjemmer vi oss til og med for oss selv. Vanskeligst er det å møte vår egen sårbarhet, våre egne nederlag og svik.
Og når sårbarheten blir for stor, så vender vi oss bort fra oss selv - og ensomheten og forlattheten tar over. Når Gud ser på oss, skjer det alltid med kjærlighetens blikk. Gud er kjærlighet og elsker oss ustoppelig. Hans ord til deg og meg, til alle mennesker er alltid: ”Kom!”
Han ser oss, han hører våre rop, våre bønner, våre sukk og han ser og kjenner våre liv.
Vi mennesker er nokså like. Vi lengter etter bekreftelser, vi lengter etter å bli sett og hørt. Mange mennesker opplever seg ofte oversett og usynliggjort. Det gjelder barn og voksne.
Når Jesus kaller sine første disipler bruker han to ord: ”Kom og se!”
Disse to små ordene rommer mye livsvisdom og klokskap. Vi kalles til å komme til Han som har skapt oss, til han som kjenner alle våre dager, våre svik og våre nederlag, våre seirer og gleder. Han som gir alt liv han har sett oss, deg og meg.
Og han ber oss se; se andre mennesker liv, se andres lengsler etter å bli sett, se andres fortvilelse og ensomhet, se andres gleder og livsmot.
Og det er vel akkurat slik det er : kjærligheten og livsmotet har nettopp vekstmuligheter der hvor denne dobbelheten finnes; vi kan se andre når vi selv blir sett og vi kan elske andre når vi selv blir elsket.
Gud gir sin kjærlighet til oss og vi skal bringe den videre. ”Kom og se!” sa Jesus da han kalte sine to første disipler.
Vil du skrive e-post til Helen Bjørnøy, kan du gjøre det her.