I dag skal årets fredspris deles ut i Oslo. I tillegg til at fredsprisen i år blir gitt til FN og generalsekretær Kofi Annan så skal det også markeres at fredsprisen har vært delt ut i 100 år.
I går var det freds – og menneskerettighetssøndag i alle landets kirker. Under gudstjenestene ba tusenvis av mennesker om fred og forsoning. ”Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden…” sang englene på Betlehemsmarken. Budskapet om fred hører julehøytiden til.
Dessverre er ikke budskapet om fred blitt mindre aktuelt denne høsten. Terror og gjengjeldelse har berørt mange. Og frykten om vold og ødeleggelser berører oss sterkt. Mange ødelegges gjennom krigshandlinger og terrorangrep, andre erfarer vold i sitt eget hjem. Frykten, fortvilelsen og sorgen er den samme.
Jeg skal nå lese noen vers fra 1.Mosebok:
”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: ”Det bli lys!” Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.”
Adventstiden handler om lys som tennes. To adventslys brenner i nå i staken. De brenner for kjærlighet og tro, som det heter i en av adventssangene.
Lyset blir gitt oss av Gud som skapte denne verden. Mot alt det mørke som råder; krig, urettferdighet og krenkelser vil Gud at vi skal tro på lyset. Han ber oss tenne lys, fredslys, for hverandre og for den kloden vi bor på.
Vold og krig skal ikke ha det siste ordet.
Svein Ellingsen gir en beskrivelse av denne protesten:
Midt i vår angstfylte verden,
midt i dens lammende nød,
aner vi evige krefter,
gitt oss i liv og i død.
Truende undergangs makter
får ikke siste ord.
Lyset fra Gud vinner seier,
ny blir vår blodstenkte jord.