Adventstida er en forventningsfull tid. Jeg tror mange av oss får kontakt med de dypeste lengslene vi har i oss, lengslene etter nærhet, omsorg og kjærlighet.
Det er godt å være elsket, det er godt å elske. Det gjør godt å bli sett, det kjennes godt når vi får øye på andre.
Vi forbereder oss til julefest og julehøytid. Noen dager kan bli så fulle av gjøremål slik at både armer og ben verker til slutt. Andre dager kan vi vel nettopp kjenne at forberedelsesarbeid også gjør godt.
Nå skal jeg lese noen vers fra Lukas evangeliet som forteller om et folk som ventet:
”Folket gikk nå i forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok han til orde og sa til dem alle: ”Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild.”
Julebudskapet er en kjærlighetserklæring, et under vi aldri kan forstå. Julenatten gir oss et glimt av kjærlighetens makt – en makt som kan forvandle og som bringer lys til alle som kjenner seg forlatt.
Det er ikke så lett å forberede seg til å ta imot kjærlighet. Noe handler det vel om hengivelse og åpenhet, men først og fremst handler det om å ta i mot.
For mange mennesker er det vanskelig å ta imot kjærlighet fra andre – kanskje også fra Gud. Erfaringer av svik, forlatthet eller krenkelser tar fra oss motet til å kunne bli elsket.
For andre kan vissheten om at selv når andre svikter, så holder Gud alltid rundt oss, være redningen når dagene er tunge å bære.
Våre erfaringer er ulike, og vi forbereder oss til julefeiring på ulike måter. Vår felles bønn til Gud kan uansett være: gi oss mot til å bli elsket av deg.