Teksten er hentet fra Mark.10, 32-34.
"All frykt kommer av at vi elsker noe," sa den italienske dominikanermunken en gang på 1200-tallet. Andaktsteksten til oss i dag bekrefter dette. Jesus og disiplene er på vei til Jerusalem for å feire jødenes påskehøytid. En stor fest venter dem, vanligvis med mye glede, men disiplene har en indre uro om at noe galt vil komme til å skje deres mester og herre.
Evangelisten Markus skildrer det slik: "De var på vei opp til Jerusalem, og Jesus gikk foran dem. Disiplene var oppskaket, og de som fulgte med var redde. Da tok Jesus på ny de tolv til side og begynte å tale om det som skulle hende dem: "Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og utlevere ham til hedningene, og de skal håne ham og spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel. Og tre dager etter skal han oppstå….."
Angst og frykt er ikke nye begreper. Redselen for det tunge og triste, for det som kan vente oss og våre kjære, plager mange. Innenfor en vellykket fasade rir engstelsen for det smertefulle og triste. Disiplene hadde en indre uro om at noe vondt kom til å skje. Også et disippelhjerte kan gripes av redsel, uro og angst. All frykt kommer av at vi elsker noe, - noe vi ikke vil miste.
En god prestevenn fortalte at han en gang stod i hjemmet sitt og så en liten fugleunge flakse hjelpeløst omkring i rommet. Den var kommet inn gjennom det åpne vinduet og hadde ødelagt den ene vingen. Vennen min fikk til sist tak i den forskremte fugleungen.
Han kjente det lille fuglehjertet skjelve. "Jeg skulle gjerne ha forklart den lille stakkaren at den aldri hadde vært i tryggere hender, - selv om den følte det motsatte," beskrev min venn, og fortsatte: I det øyeblikket lærte jeg hva sann trygghet egentlig er, sa han.
Jeg kjenner meg godt igjen i fortellingen. For ofte har jeg selv følt meg som den lille fugleungen, - med et urolig, bankende hjerte både for meg og mine. Men så har jeg lagt meg selv, - min uro, bekymring og angst hos Jesus. Redselen og angsten forsvinner ikke nødvendigvis med det, men troen gir et trøstefullt ankerfeste. Det finnes en som er større enn min frykt, en som selv dødskreftene måtte gi tapt overfor.
Jesus gir ingen falske forhåpninger. Han sier ikke til disiplene at det er ikke så farlig. Han fører dem tvert om inn i den mest realistiske virkelighet og forteller dem at de vil møte vanskeligheter og sorg. Men det er ikke det hele. Jesus løfter fram håpet for dem og sier: "Om tre dager skal jeg oppstå".
Jesus har seiret over det vonde. Oppstandelsens krefter vitner om noe nytt og bærekraftig for et hvert menneske. Derfor synger vår eminente salmedikter Svein Ellingsen så frimodig: "Gi håpet rom i denne tid, hvor langt du enn er nede. Hos dem som taper i sin strid, er Herren skjult til stede. Ved Kristi verk skal du bli sterk og hvile i Guds fremtid."
Vil du skrive e-post til Nils-Tore Andersen, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Sondre Bratland i salmen "O Herre, i dine hender".