Teksten er hentet fra Jesaja 26,19-21.
Tenk deg en nydelig sommermorgen. Det er muligens ikke så lett, for vi er snart midt i september og høsten er i ferd med å feste grepet. Men hvis du lukker øynene litt, kan du kanskje ennå hente sommeren fram for ditt indre øye.
Se for deg en vakker hage, med mjukt gras og store trær. Sola har nettopp stått opp. Fuglene synger i tretoppene. Det blafrer litt i lauvet av en mild morgenbris. Lyset siver inn i gylne striper mellom greinene. Blomstene åpner seg og biene summer. Det er dogg i graset så det glitrer i morgensola, og du står barbeint i dogget, strekker armene mot himmelen og blir ett med sommeren og livet.
Var det slik det var, den morgenen Jesus stod opp fra de døde? Da engler veltet steinen bort foran gravhulen, og han som var blitt tatt død ned fra korset og stedt til hvile der, våknet, reiste seg og satte sine bare, sårede føtter i det doggvåte graset i hagen? Og så stod han der og strakte seg mot himmelen og lyset og frydet seg over å ha fått livet i gave igjen?
Det var ingen vitner til det øyeblikket, men det aner meg at det må ha vært vakkert. Og vi vet at graven ble funnet tom. Senere viste han seg for sine disipler og mange andre som et lys levende menneske med kropp og sjel. Det er dette som gir oss håp. Jesus våknet opp til nytt liv og stod levende opp av graven. Han var den første. Derfor kan vi tro og håpe at også vi og våre kjære en dag skal stå opp av våre graver og sette føttene i paradis.
Dette må vel være et av verdens eldste og sterkeste håp. En av dem som så fram mot denne dagen, var profeten Jesaja. Han gav oss dette løftet fra Gud: «Dine døde skal bli levende, de døde legemer som tilhører meg, de skal stå opp. Våkn opp og rop av fryd, dere som bor i støvet! For din dugg er en lysende dugg, og jorden gir døde tilbake til livet.» En doggfrisk morgen skjedde det for første gang. Men det skal skje igjen.
En dag stod jeg sammen med min mor på kirkegården. Det var ingen nydelig sommermorgen med dogg i graset. Det var en hustrig ettermiddag i april. Gammelt, vissen lauv føk med vinden, og himmelen var grå.
Vi stod ved graven der min bror, min mors yngste sønn, alt hadde ligget i mange år. Nå var graven nettopp kastet til på nytt. Det var bare noen uker siden min far var gått bort. Mamma hadde mistet sine kjæreste.
Vi stod der stille en liten stund. Så snur hun seg mot meg og sier med et smil gjennom tårene: «Vet du, Knut, dette er pappas og Helges og mitt oppstandelsessted. Jeg skal også ligge her. Men en dag skal vi reise oss og leve, alle tre.»
Graven, dette sorgens og fortvilelsens sted, var for henne også stedet for håp og forventning. Tårenes sted var samtidig trøstens sted. En hustrig vårdag våknet håpet om en sommer som aldri tar slutt.
Den morgenen Jesus stod opp, kom det også noen kvinner for å sørge ved hans grav. Men brått ble sorgens og fortvilelsens sted forvandlet til et sted for glede. Hans tomme grav, i en hage med lysende dogg, er tidenes tydeligste tegn på håp.
Ha en fin septemberdag. Med håp.
Vil du skrive e-post til Knut Grønvik, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører koret Skruk med påskesalmen ”Jesus lever, gravi brast” av Johan N. Brun og Bernt Støylen.