Jeg lurer på om det er mulig å gi like mye trøst som det er lidelse? Jeg lurer på om det er like mye takk som det er redning?
For mange kan lidelse og følelsen av å være avskrevet sidestilles. Der det kjennes som det ikke er noen lindring for smerten – der befinner man seg i et venterom der håpløsheten kryper langs veggene. Du vet ikke om du venter på å bli forkastet eller reddet.
Hos Gud er den som er avskrevet, skrevet opp med store bokstaver. Og den forkastede er plukket opp og satt i en sammenheng. Satt inn i Guds evige sammenheng.
Der får den dødsdømte liv og redning - får den som lider trøst.
Det hersker kaos der det er mangel på sammenheng. Det blir kaos når det er for mange å trøste og for mange å redde. Det blir kaos når det er for mye å bære og for få til å bære det.
Paulus hadde for mye å bære. Han ble forfulgt. Det var så store spenninger i Asia pga det han forkynte og lærte dem om Jesus at han måtte dra der fra. Han trodde han skulle ta sin død av det. Han følte seg dødsdømt.
Gud har nok håp og nok trøst. Og han har skuldre til å bære alt. Og Paulus sier i sitt andre brev til menigheten i Korint kap. 1 vers 10: ”Han reddet oss fra den visse død og han skal gjøre det igjen. Til ham har vi satt vårt håp og han skal redde oss på ny.
Og dere skal hjelpe til ved å be for oss. Når mange ber, vil takken for Guds nådige hjelp og det han har gjort mot oss, stige opp fra manges munn!”
Noen ganger trøster vi best alene. Mange ganger trøster vi bedre i flokk. Viser at vi sørger med. Samler oss i grupper for å dele eller vise deltagelse.
Det samme er det med takken og bønnen. De fleste ber best alene. Men noen ganger er det godt å be og takke i flokk.
Den andres takk blir en påminnelse om selv å takke. Vi blir en stemme. En bønn. En takk.
Paulus vil at menigheten takker Gud for at han var redningen og trøsten. Manges takk fra manges munn.
Lovsang synger jeg best sammen med noen. Så hjelper vi hverandre til å uttrykke at det er like mye takk som det er redning.