Teksten er hentet fra Matt. 26, 36-46.
Det er fastetid. Vi er på vandring mot påskemorgen langt der fremme et sted. Vandringen fører deg inn i Getsemanehagen.
Det er natt. Og i mørket støter du på en gruppe menn som ligger og sover. Lenger bort sitter det en mann og skjelver av angst.
Han ber: "Min Far! Er det mulig så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil."
Du kjenner igjen mannen som Jesus, Guds sønn, han du tror på og elsker og vil gå gjennom ild og vann for. Din beste venn og ledsager har det vondt. Du trøster, tørker pannen og våker med ham.
Du har tenkt tanken ikke sant? At du skulle aldri svikta. Du skulle klart det ingen andre klarte! Det skulle vært du og jeg, Jesus.
Jeg skulle vært den mest trofaste vennen. Jeg skulle vært der i den natta i Getsemanehagen og tørket pannen din. Jeg skulle vært den modigste. Jeg skulle vært den du var mest glad i og kunne stole mest på. Jeg skulle vært den som lyttet og forstod når du sa noe viktig.
Jeg skulle vært den som ledet alle barna frem til deg og hindret ingen…aldri noen gang…
Jeg skulle vært den som fulgte deg til Pilatus og bar korset ditt hele vegen. Jeg skulle vært den du kunne feste blikket på da de spikret deg opp på korset. Jeg skulle vært der da du døde.
Jeg skulle vært den første du viste deg for når du var stått opp igjen. Jeg skulle vært den du hvilte øynene på i gjensidig forståelse under himmelfarten. Jeg skulle vært….
Men så er det engang ikke sånn. I mine mest heroiske øyeblikk tror jeg faktisk jeg skulle klart det. I mine sterkeste stunder er jeg i stand til å gå på vannet.
Men motet svikter. Jeg svikter. Jeg svikter meg selv stadig, jeg svikter andre langt oftere. Jeg svikter vel deg, Jesus, daglig, i alt dette!
Og idet jeg ser at dette klarer jeg ikke - tar sorgen meg. Du og jeg, Jesus. Du våker når jeg sover. Du bærer det jeg ikke makter å bære. Du tilgir alle feil og du gleder deg over alle gode forsøk.
Vil du skrive e-post til Hanne Elstrøm Kjær, kan du gjøre det her.