Teksten er hentet fra 2. Mos. 3,11-15.
Et lys gnistret til i den tørre ørkenen. Umiddelbart reagerte gjeteren med å kaste øynene i lysets retning. En tørr tornebusk stod i lys lue, men den brant ikke opp!? Lyset slikket som flammer opp av de tørre grenene. Det var da han hørte røsten, røsten som hadde ham selv som adressat. Naturligvis ble han redd. Da han ble bedt om å ta sandalene av seg, skjønte han at det var Gud.
”Hvem er du, Gud?” spør Moses røsten som stiger opp fra lyset. ”Hvilket navn skal jeg sette på deg?” ”Jeg er”, svarer røsten. ”Jeg er – er mitt navn.”
”Ja”, sier det inni meg. ”Jeg er” – det må være et sant navn på Gud! Han som alltid ER, og alltid skal VÆRE! Han som ikke blir værende i fortiden, eller løper foran oss inn i fremtiden, og heller ikke bare er en fjern skikkelse langt oppe i det blå. Han er den Gud som ER, her og nå akkurat i dette øyeblikket. Gud kan bare tenkes i presens, og likevel bærer han både all fortid og all framtid i seg! Det er evighetens hemmelighet! Alt er der i samme øyeblikk!
En Gud som ER! Denne Gud har ingen enerett på. Den samme Gud ER over hele jorden! Vi setter forskjellige navn på ham, og vi tolker ham forskjellig. Men selv er han den samme guden! Jeg er overbevist om det. Det er ham vi leter etter alle sammen. Og han spør etter oss. For Moses måtte det en brennende tornebusk til for å forstå at Gud ville ham noe, for oss er det antakelig noe helt annet som må til.
Det umulige blir mulig sammen med Gud! Når Gud kan gjøre en tornebusk til fakkel, kan han gjøre oss til bærere av evighetens lys. Hadde vi hatt et sterkere syn, ville vi antagelig sett mange lysbærere rundt oss med det blotte øye. Men selv om vi ikke ser det, blir ikke sannheten om det borte.
For ikke lenge siden var jeg sammen med noen som ba for alle folkeslag. Det var en stille bønn uten at et høyt ord steg over leppene. Plutselig grep en av dem meg i armen, og hvisket: ”Nå viste Jesus meg at det går lys-piler ut av oss mot dem vi ber for!”
Jeg kjente jeg ble glad da jeg hørte det. Naturligvis trenger vi ikke se alle ting med det fysiske øyet, men noen ganger er det en hjelp å lytte til vitnesbyrd om at noe faktisk skjer uten at sansene våre normalt tar det inn.
Kristus, verdens lys, er aktivt tilstede rundt oss. Dette lyset har både rensende og legende krefter i seg, og det utfordrer til et mer bevisst liv. Det skjedde med Moses. Han bega seg på en vei etter møtet med tornebusken som han aldri hadde drømt om på forhånd. Det samme skjer med dem som møter Guds berøring nå. Noe helt nytt begynner, som får betydning for flere enn de selv. ”Jeg er” er denne Gudens navn.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Edvard Antonsen og Kirsten Bråten Berg framføre Frode Alnæs’ komposisjon ”Vitea Lux”, eller ”Livets lys” på norsk.
