Hva i alle dager hadde skjedd med disiplene? Og ikke minst med Peter?
For en måneds tid siden var de bare frustrerte og forvirra. Peter - lederen iblant dem - hadde først nekta for at han i det hele tatt kjente Jesus. Etterpå ga han opp hele det prosjektet han hadde innlatt seg på den gangen Jesus var sammen med dem. ”Jeg drar og fisker igjen,” hadde han sagt – og de andre fulgte med. Det ble en mislykka fisketur. Det ble alltid det med Peter – selv om det var fisker han var før han begynte å gå sammen med Jesus.
Det gikk liksom bare en vei med vennene til Jesus etter den skjebnesvangre påsken i Jerusalem. Nedover. Ryktene gikk om at Jesu grav var tom, men hva skulle de gjøre med dem? Og hva skulle de egentlig tro? Bak lukkede dører eller ute på vannet med tomme garn slet Peter og de andre disiplene med alle sine ubesvarte spørsmål og sine knuste drømmer.
Men så skjedde det altså noe i pinsen. Byen var full av folk – ikke minst tilreisende som hadde kommet for å feire den jødiske påsken og ukefesten i Jerusalem. Lite ante de om hvilken påske de egentlig hadde vært med på. For mange av dem skulle den lenge planlagte festreisen tilbake til jødenes hellige by bli mer livsforvandlende enn de noen gang hadde drømt om.
Den lille feige gruppen av jødiske menn som hadde fulgt den religiøse oppvigleren Jesus, han som ble korsfestet sammen med to andre forbrytere under påskehøytiden, stod nå plutselig midt på tempelplassen og erklærte at Jesus ikke lenger var død, men oppstått. ”Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om. Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok fra sin Far Den hellige ånd som var lovet oss, og den har han nå øst ut, slik dere ser og hører” erklærte Peter med en myndighet som stod i sterk kontrast til fornektelsen i påsken. Og ikke nok med det… Han kalte Jesus for Messias. Han de som jøder ventet at skulle komme. Kunne dette stemme?
Ikke lett å vite, men noen kjente – i dypet av sitt hjerte – at det måtte være sant. Denne underlige gleden. Hvordan skulle de tolke den? Den frimodigheten disiplene nå stod fram med? Det suset de hørte rundt seg – og det faktum at de alle opplevde å høre Peters forsvarstale på sitt eget språk. Nei, dette var ingen påske som alle de andre. Ingen ukefest som skulle gå inn i rekken av alle de andre feiringene av loven som en gang ble gitt dem. Dette måtte være oppfyllelsen av de flere hundre år gamle løftene… Ånden var ikke lenger bare for konger og profeter og andre priviligerte.
For en forandring. Tenk; Dette fikk de være med på: Ånden var for vanlige folk; for fiskere fra Galilea… og for dem selv. Jo, de skjønte hva som hadde skjedd med disiplene. De hadde vandret sammen med jødenes Messias… og nå begynte de å forstå at det skulle forandre verden…
