NRK Meny
Normal

Guds pust

Nils Terje Andersen er andaktsholder i NRK P1 denne uka.

Nils Terje Andersen.
Foto: Privat for NRK-andakten.

Jeg er en ganske skrinn prest som ofte blir forsøkt matet av de eldre damene i menigheten. Wienerbrød er en del av prestenes frynsegoder. Det er ganske fint, for fett legger seg bare på innsida mi. Men jeg så et bilde av meg selv her forleden, som liten. Da hadde jeg mage. Men det var ikke fordi jeg var tjukk, det var en sånn barnemage som forteller om en dyp, fri og god magepust. Det var den gang. Pusten får litt trangere kår ettersom man vokser opp. Bekymringer, stress, -det er mye som kan gjøre oss kortpustede.

Nå finnes det et eldre barnebilde av oss alle, i begynnelsen av Bibelen, hvor også pusten blir synlig. Jeg tenker på fortellingen om Gud som formet menneske av jorden og blåste livsånde i det. Sånn ble menneske en levende sjel. Vår pust, som vi så altfor sjelden legger merke til, er Guds pust fortelles det. Kjenner du den? Pusten din.

På en måte handler Bibelen om pustens vilkår i mennesket. Fra skapelsens fortelling om da Gud kysset mennesket og blåste livsånde i det, til den lange reisen hvor pusten nær blir kvalt av manglende tilstedeværelse, eller «synd» som det kalles, alt som ikke er menneskelig. På denne reisen hviskes det fra hellige steder: «Menneske, hvor er du?» Gud leter. Og i alle Bibelens skrifter med de mange ulike sjangre beskrives mennesket som et gudskapt vesen som har glemt hvem det er.

Så fødes det et barn på jorden. Jesus, Guds sønn. Han puster dypt og fritt. Trekker seg stadig tilbake for å trekke pusten hos sitt opphav, Faderen før alle tider. Og der hvor Jesus går, kjenner mennesker seg frie. Han får dem til å gjøre ting som de aldri har gjort, som de har lengtet etter å gjøre. De begynner å høre, de begynner å se, noen går sine første skritt. Rundt Jesus opplever de at de puster fritt. Det er Gud som finner mennesker tilbake. Han pusser bildet klarere, det bildet av Gud som alle mennesker bærer.

Men ikke alle likte det de så. Frie mennesker kan være uregjerlige. Og på langfredag åndet Jesus ut, etter å ha blitt tatt til fange og hengt på et kors. Hans venner gråt, de hadde mistet nesten alt. Unntatt erfaringen med å være så fri som de hadde vært. Unntatt alle de gode ordene og gjerningene hans som nå lå gjemt i deres hjerter som minner om hva menneske egentlig er.

Jeg tenker på Jesu venner som måtte gravlegge alt de håpet på. De stengte seg inne, de stengte verden ute. Men Guds pust trenger ingen dører, den siver inn gjennom veggene. Og plutselig står Jesus der, oppstått fra det døde, og sier «fred være med dere.» Så gjorde han noe merkelig. Han blåste på disiplene, og sa «Ta imot den Hellige Ånd.» Det er historien om pusten. Fra skapelse til påskedag. Og den fortsetter i deg. Hvis du kjenner etter, merker du den. Pusten. Den er ikke din. Den er Guds. Gud er livet i deg. Så lev med Gud. Ta i mot den Hellige Ånd.

Nils Terje Andersen

Musikk: Kristin Asbjørnsen - «Now we take this feeble body»