Teksten er hentet fra 2. Mos. 3, 7-10.
"Jeg roper ut min klage til Gud, men han hører meg ikke."
Mange kristne har gjort den erfaringen. De har kjent det som om de var i ferd med å drukne i en sjø av motgang. Sykdom, sorg eller urettferdighet har gjort livet ulidelig tungt. De roper sin klage til Gud, men får ikke svar.
Har du også opplevd det slik? Kanskje opplever du det akkurat nå?
For mer enn tre tusen år siden ropte et helt folk ut sin klage til Gud. Israel var i fangenskap i Egypt og måtte slite som slaver for herrefolket, egypterne. Undertrykkelsen toppet seg da Farao ga befaling om at alle israelske guttebarn skulle avlives straks de ble født. Aldri hadde Israelsfolket opplevd en mørkere tid. Hvordan kunne Gud tillate at dette skjedde? Hvorfor hørte han ikke på dem når de ropte?
En dag opplevde en ung israelsk mann noe merkelig. Hans navn var Moses. Han var ute i ørkenen og gjette småfe, da han plutselig fikk øye på en tornebusk som brant i lys lue, men uten å brenne opp. Moses gikk borttil. Da hørte han Gud tale til ham fra busken:
«Jeg har sett hvor vondt mitt folk har det i Egypt …. Jeg vet hva de må lide. Jeg har steget ned for å fri dem fra egypterne og føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. …. Nå har nødropet fra israelittene nådd opp til meg, og jeg har sett hvordan egypterne plager dem. Gå av sted! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.»
Hjelpen kom, men den kom ikke med en gang. I mange år hadde folket ropt ut sin klage uten at noe skjedde. Så endelig grep Gud inn.
Hadde da ikke Gud hørt ropet om klage før? Jo, det hadde han. Hans øre er en kjempemessig parabolantenne som når over hele jorden. Gud hører. Og han er alltid på deres side som lider vondt. Men han griper ikke alltid inn med en gang; noen ganger skjer det aldri – i hvert fall ikke så langt vi kan se.
Og likevel, hva annet kan vi gjøre enn å fortsette å rope? Vi forstår oss ikke på Gud. Vi synes han er langsom, noen ganger usynlig, andre ganger bent ut ubegripelig. Men vi henger oss fast, tror og tviler, men vet ikke noe bedre å ta oss til enn å be til Gud, og vi ber i Jesu navn.
For Jesus viste oss jo at klageropet ikke skal få det siste ordet. Da han hang på korset ropte han: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Og på den tredje dagen kom svaret: Jesus gikk ut av graven.
Det kan ta lenger tid enn tre dager før Gud svarer. Det kan gå mange år, ja et helt liv.
Men når vi ber som Jesu disipler og i hans navn, da vet vi at svaret kommer til sist.
Det kan hende vi må gå veien gjennom graven først, men våre rop er hørt for Jesu skyld. Det er svar underveis.
Vil du skrive e-post til Halvor Nordhaug, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører salmen "Det er makt i de foldede hender" sunget av Sigvart Dagsland.