”Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far, og Herren Jesus Kristus.”
Med denne fredshilsen begynner vi våre gudstjenester. Hilsenen er hentet fra nytestamentet, og har lang tradisjon som et liturgisk ledd i den kristne kirke. Ordet ”nåde” er dermed det første ordet som møter oss i kirka søndag morgen.
Kirkens språk forklarer, men gir også rom for undring. Jeg tror vi trenger slike ord, ord som inneholder noe mer, ord som har i seg troens mysterium, ord hvor vi aner dybder, uten at vi ser og forstår alt. Ord som har noe guddommelig i seg, noe tidløst i seg. Gud i møte med oss mennesker. Himmel i møte med jord.
Slik er ordet ”nåde”. Ordet treffer oss, eller det flyr forbi som et vindpust uten at vi aner hvor det kom fra og hvor det ble av. Vinden kan vi ikke se, men hiver vi litt snø opp i luften, ser vi hvordan snøen virvler av sted. Slik også med nåden. Vi kan kjenne noe av kraften uten å se.
Nåde er vårt møte med Gud. Eller for å si det riktig; Det er Gud som møter oss! Det er Gud som ser oss! Det er Gud sjølve som griper inn i våre liv. Det er hans høyeste ønske. Det er nåden.
Gud sjølve ser alt vi har gjort galt, og alt vi burde gjort som vi har unnlatt å gjøre, - og han benåder oss og gir oss frihet!
Vi trenger å ta en skikkelig rengjøring i våre hus. Slik også i våre liv. Vi trenger en vårrengjøring. Det er slik syndstilgivelsen fungerer. Vi slipper å bære på de tunge byrdene som livet gir.
Gud tilgir deg dine synder, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn!
Du har blitt vasket fra topp til tå. Gud har satt deg fri!
Dagens tekst i 2.Korinterbrev sier oss noe om hvor stor nåden er: ”Min nåde er nok for deg, sier Herren”.
Vi får ikke for lite. Gud er raus. Vi får nok! Vi ér Guds barn. Vi kan løfte blikket og se fremover. Alf Prøysen sier det på sin måte med sin flotte vise om at vi skal få ”en dag i mårra, med blanke ark og fargestifter til”.
Vi er klare for en ny dag!
