Teksten er hentet fra Salme 96.
"Bare Gud har bedre fans." Omtrent sånn var overskriften på en svær avisartikkel om "turbojugend" – det norske bandet Turbonegers fanklubb.
Det var fascinerende lesning. Samholdet, engasjementet, identitetsbyggingen, følelsene. På tvers av landegrenser og kulturer. Jeg fikk nesten lyst til å bli turbo-fan, selv om jeg knapt har hørt på musikken deres. Og jeg er slett ikke sikker på at Gud har bedre fans.
Som prest må jeg vel sies å være med i Guds fanklubb. Guds fanklubb, kirken, har mange hundretusenmillioner medlemmer. Gud, slik Gud er beskrevet i den kristne tro, har ufattelige mange tilhengere - fans. Men er vi bedre enn turbojugend?
Kanskje feil spørsmål. Men hele tema er egnet til ettertanke. Det er klart at Gud har mange hengivne tilhengere – ja, til og med mange etterfølgere. En god del av dem lar hele sitt selvbilde, sin virkelighetsforståelse og sine verdier, preges av troen på Gud. En del av tilhengerne har hatt, og har, en tro, en begeistring, et samhold og en utholdenhet som sikkert matcher turbojugend, og vel så det. Det gir meg to tanker i hodet – som jeg helst vil ha der samtidig:
For det første: Det er en viktig forskjell mellom kirken og de fleste fanklubber. Fanklubber flest tjener på å skape en sterk innenfor-utenfor identitet. Samholdet innad blir sterkere når skillet til utenverdenen blir tydeligere. Kirken, derimot – er forpliktet på et tydelig sentrum, Jesus Kristus og Han oppstanden – men må prøve å ikke bli så sekterisk, lukket, ghettopreget at veien til Gud og troen blir unødvendig lang for folk.
Turboneger har ikke bedt fansen om å sørge for at alle mennesker føler seg invitert inn i fellesskapet. Gud har det. Kanskje er den litt nedslående opplevelsen av litt for klamme, sekteriske kristne fellesskap noe av det som hindrer meg og andre i å lage så mye fanklubb?
Den andre tanken er en korreksjon til den første: Mange av oss i kirken trenger å nære fanklubb-følelsen. I hvert fall i statskirke-sammenhengen, som jeg kjenner best. Vi trenger å kjenne på at vi er med på noe stort; noe som får oss til å stå litt på stolene og klappe i hendene; noe som forener oss på tvers av mange slags skiller.
Turbojugend formidler et smittende engasjement, en synlig identitet og et sterkt samhold, med humor og alvor. Jeg vil gjerne la meg inspirere. Etter Fadervår og velsignelsen skal jeg finne noen i menigheten min på Grønland å stå litt på stolene med J.
Vil du skrive e-post til Sunniva Gylver, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Solveig Leithaug Hendersson synge "Heilt til Himmelen".