Teksten står i Salme 36, 6-10.
Når vi skal si noe virkelig viktig, benytter vi oss ofte av høytidelige ord – eller av bilder og metaforer.
Et slikt høytidelig ord, som vi sjelden hører i vanlig tale, er ordet MISKUNN.
Når vi bruker det, er det som oftest Gud vi taler om.
Om hans miskunn.
Og når den skal beskrives da flommer det ofte over – med de vakreste bilder.
Bare hør: "Herre, til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene. Din rettferd er som mektige fjell, som det store havdyp er dine dommer. Du berger mennesker og dyr. Herre hvor dyrebar din miskunn er!
I skyggen av dine vinger, Gud, søker menneskebarna ly.
De får spise seg mette av det beste i ditt hus,
du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys."
Det er nesten så en skulle tro at salmen er skrevet etter et besøk i Bodø! Himmelen, skyene, de mektige fjell, havdypet. Menneskene, dyrene. De som søker ly.
De som gleder seg over mat og drikke – over lyset.
Og alt dreier seg om Herrens miskunn! Så stor og omfattende er hans miskunn. Så sterkt og gjennomgripende er det å oppleve den.
Men hva betyr så egentlig ordet?
Skulle vi prøve oss med en "oversettelse", måtte vi vel søke etter ord som godhet, kjærlighet, barmhjertighet.
Jeg leter etter andre bilder. Hvordan forklare det?
Hvordan ser den ut, Herrens miskunn?
Et bilde kommer for meg. Ikke et bilde fra naturen. Men et bilde av en mann – et menneske – et ansikt. Han som fortalte nydelige historier – som den om en far som tok i mot sønnen sin med åpne armer, han som hadde rota seg skikkelig vekk.
Han som møtte en kvinne ved en kilde – og snakket med henne om det levende vann, så hun ble helt forandret. Livet hennes med ny respekt, ny integritet vokste fram i dette møtet.
Han som kalte seg selv for lyset – og som skapte lys der han gikk. Ja, de som var nær han, kunne tale om lyset som strålte fram fra hans ansikt.
Gloriene som vi ser er malt rundt Jesu hode, er enkle forsøk på å fange inn denne virkeligheten.
Han kalles da også Guds bilde.
Når vi altså skal forsøke å gi innhold til det høytidelige ordet MISKUNN, så er en måte å gjøre det på – å vise til Jesus, tegne hans bilde, se hans ansikt.
Og når vi nå snart skal høre de eldgamle velsignelsesordene som Aron, den gamle kjempen ved Mose side, skal ha uttalt første gang, så kan vi se hans ansikt for oss.
For det er det ansiktet som lyser over oss – også denne dagen. Hos han er livets kilde.
Og i hans lys ser vi lys.