Jeg traff ham i en park en dag på slutten av sommeren. En gruppe på 10-15 mennesker hadde hatt et såkalt ”lystig lag”. Nå var stemningen på vei ned. Mange var slitne. Jeg kjente de fleste av dem fra før. Flere av dem er faste gjester på våre arrangementer.
Det var en som visste hvem han var, som tok initiativet. Dette er gatepresten sa han, vis ham tatoveringen din. Etter nok en oppfordring brettet han langsomt opp skjorta og holdt fram høyre underarm. Der var det tatovert inn med litt ujevn skrift: ”Hvis jeg dør i dag, hvem skal sørge over meg og begrave meg i morgen.”
”Hvis jeg dør i dag, hvem skal sørge over meg og begrave meg i morgen.” I huden.
Den totale ensomhets bekjennelse. Det er ingen andre for meg. Verken i liv eller død. I kontrast til denne bekjennelsen. Et radioprogam fra Brasil. Om gatebarn. Og deres utrygge liv. Mange barn drepes hvert eneste år.
I programmet var det flere av barna som kom til orde. Jeg husker ikke lenger så mye av det de sa, men en ting har jeg ikke kunnet glemme.
Det var en gutt på 7- 8 år. Intervjueren spurte om han hadde noen venner. Han svarte: ”Jeg har bare en venn. Det er Gud. Jeg ber hver dag. Jeg vet at en dag vil han hjelpe meg.”
En gang kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa:
.. den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.
Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.
Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt.”
Det finnes et usynlig bånd mellom himmelen og jordens små. Et bånd mellom himmelen og de små i fysisk forstand. Barna.
Men også et bånd mellom himmelen og dem som er blitt eller er blitt gjort små. Det finnes et bånd mellom Gud og 8-åringen i slummen i en av Brasils storbyer.
Mellom Gud og den unge mannen med tatoveringen. Mellom Gud og skoleeleven som blir mobbet av sine medelever.
Mellom Gud og den fortvilte voksne som ikke ser håp for framtiden. Det finnes et usynlig bånd mellom himmelen og jordens små.
”Jeg har en venn. Det er Gud.”
Noen ganger blir dette vennskapet satt på harde prøver. ”Jeg ber hver dag. Jeg vet at en dag vil han hjelpe meg.”
Kanskje vil han måtte be den bønnen hele livet. Kanskje vil ha dø på gata i en av Brasils byer. Kanskje vil han leve hele sitt liv i fattigdom.
”Jeg vet at en dag vil han hjelpe meg”. Noen ganger er det lenge å vente. Så lenge at Gud virker fjern. Så lenge at livets pris synes altfor høy.
Men siste ord er ikke sagt. For Gud er din venn.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Bente Sørgård, Risør Motettkor og Sangskolen framføre ”Fordi han kom og var som morgenrøden”.
